Leserinnlegg:

Kjære Sylvi Listhaug

Skal Svalbard bli arktis sitt svar på Kanariøyene?, spør Britt og Øivind Lundh i dette innlegget.

I et valg mellom to onder, er kulldrift å foretrekke fremfor masseturismen, mener leserbrevinnsenderne.
Publisert

Gratulerer med ansvarsområde for Svalbard. Du har stått i motvind i mange år og demonstrert stor gjennomføringsevne, så vi har tro på at du skal bli en god forvalter og ambassadør for dette landet her nord.

Vi har tenkt grundig over to forhold. Hvem kan skrive til deg om å bevare Svalbard som villmark? Hvem kan skrive til deg om masseturisme? Å skrive til deg som fastboende på Svalbard kan kanskje føles som en belastning. Å skrive til deg som Britt og Øivind som bodde her oppe i fire år, kan kanskje forstås som et ønske om å bevare noe som var, og altså ikke å være opptatt av framtidas økonomiske vilkår for videre forvaltning og bosetting. Så det blir kanskje galt uansett, men vi har behov for å reflektere litt over veivalg og framtidsutsiktene for Svalbard.

Vi forstår på Svalbardposten at du tenker å komme opp her en gang før sommeren, dersom du er korrekt sitert.

Kan vi være så frimodig å foreslå følgende som et ledd av din «etterutdanning»? Før du skal møte Sysselmann og lokalstyre, sett av ett døgn til selv å bli kjent med dette landet. Ta kontakt med ett av de to selskapene som leier ut skutere og skuterutstyr og få hyra inn en guide, og book plass på Isfjord radio. Vårt personlige råd er, dra alene med guiden din, ikke ha et helt følge på slep. Kjør innom Barentsburg før du setter kurs mot Isfjord Radio. Midt i villmarka venter det deg en 5-retters middag, med ufattelig hyggelig betjening og god hotellstandard. Etter middag - ta med deg guiden din og gå ut til den ytterste pynten mot ishavet og la blikket ditt vandre - kjenn etter hva det du sanser forteller deg; Svalbardturisme på sitt beste……!

Neste dag; etter en bedre frokost kjører du bortover Isfjord-Flya og opp Orusdalen for å komme deg inn på Fridjovbreen som vil ta deg til Kapp Schollin. Der håper jeg at du i forkant har gjort en avtale med fangstmann Tommy Sandal. Er det noen på Svalbard som kan fortelle deg om «pulsen» til dette landet så er det han. Det han har å fortelle deg vil bekrefte alt du har sett og kjent på så langt på turen din.

Dersom det er noe sannhet i at «vi blir hva vi speiler oss i», så vil Tommy kunne fortelle deg om dette sårbare og nakne landskapet, om dyrene, om nordlyset som danser på himmelen, om sola som endelig kommer tilbake etter en lang mørketid, og den øredøvende stillheten avbrutt av snøspurvens kvitring. Det er noe av dette alle vi som har bodd og bor her gleder oss over; Finne roen og speile oss i denne utkanten som Norge har påtatt seg å forvalte på vegne av alle traktat-landene.

Jeg håper du blir lenge hos Tommy for så å komme tilbake til Longyearbyen i kveldinga. Jeg er rimelig sikker på at denne turen vil gi deg det beste grunnlaget du kan få, før du setter deg ned med forvaltning og myndighet neste dag.

Det er ikke bare klimaendringer og issmelting som skjer raskt på Svalbard. Det gjør også vilkårene for forvaltning og bosetting. Historisk har ikke Svalbard hatt annet å by på enn fangst og kull. Etter kulldrift er det andre aktører som søker å fylle et påtrengende nærings-vakuum. Det er for så vidt ikke spesielt originalt, men snarere en «livslov». I denne forbindelse er det to forhold vi er opptatt av:

• Hva er det Norge vil med Svalbard? Svalbardmeldingen synes ikke å gi noe klart svar på dette spørsmålet, men er det ikke nettopp i svaret at løsningen ligger til hvordan vi forvalter?

• Kan Svalbard – med grunnlag i Svalbard-traktaten og svalbardmiljøloven – forvaltes etter kommersielle prinsipper og kapitalistisk teori? Har ikke dette landet begrensede ressurser? Så i utgangspunktet er vel kanskje Svalbard for Staten egentlig å regne som et tapsprosjekt?

Forskning, utdanning og masseturisme kjemper nå for å fylle dette vakuumet og å «møblere» det rommet som Store Norske etterlater seg.

Skal Svalbard bli arktis sitt svar på Kanariøyene?

Dersom det ikke raskt settes inn begrensninger på markedskreftenes iver, er vi redd den ballen som nå er satt i bevegelse på sikt ikke lar seg styre. Turismen, i kraft av egen vekst, størrelse og kapital vil ikke kunne stoppes i å ekspandere. Så lenge det finnes mulige mål å nå, vil også presset for utvikling fortsette. Og vi har i mellomtiden kanskje ikke

engang klart å svare på hva vi vil med Svalbard! I organisasjonsteori er visjon viktig, for det er visjonen som legger føringer for strategien. Hva er visjonen for Svalbard? På sikt vil svaret kanskje ikke ha noe signifikans ettersom det er markedskreftene som rår.

Når regjering og lokalstyre besluttet å legge ned Svea og Lunkefjell så vi det politisk, økonomisk og miljømessig relevant. Men i etterpåklokskapens lys ser vi konturene hva som kan bli alternativet. Og det siste synes verre enn det første. Om slike motsetningsfylte scenarier brukes ofte begrepet: «Pest eller kolera». Altså masseturisme eller kull! Når jeg står på Burmaveien og ser disse mastodontene av cruiseskip legge til kai, og tusener på tusener av passasjerer oversvømmer lille Longyearbyen, mens det ene flyet etter det andre setter av lasten på flyplassen, tenker vi det kanskje ikke er så merkelig at Isfjorden ikke lenger fryser til...bærekraftig reisemål, til tross. Det skal nemlig en betydelig infrastruktur til for å håndtere ulike avfallskategorier etter så mange mennesker. Dersom valget står mellom å bevare et livskraftig samfunn for de fastboende, og ivareta landets egen «puls», sårbarhet og egenart så er kull langt å foretrekke framfor masseturisme. Så er det jo også slik at dersom du spør en epidemiolog om hva som er verst - pest eller kolera - så er svaret pesten.

Kjære Sylvi, frels oss fra pesten.

Powered by Labrador CMS