Minneord:

Karl Fredheim (1945–2021)

«Æ angre’ på ein ting: at æ fløtta frå Svalbard.» Du kom til øya i 1965 og var med på reisen fra Company Town til turistmål.

Publisert

Etter kort tid i «Norge» vendte du hjem til nord for å bli. Med jobb i kullgruvene, anleggsarbeid i Store Norske og turer i villmarka levde du svalbardlivet til fulle. Som frivillig bisto du ved flyulykken i Operafjellet og ved skimaraton. Du sto støtt i alt, og du kokte den nydeligste reinsdyrsodd. I din siste jobb reiste du rundt som kulturminnesnekker hos Sysselmannen, «de bæste åran».

Veien fra Balsfjord til utdanning i bygningsvern var neppe opplagt. Du var praktiker og hadde lite sans for folk som bare satt og diskuterte. Likevel snakket du om «skolen» med stolthet. Du var nennsom i ditt håndverk, målet var å forandre minst mulig – av respekt for dem som hadde satt spor i det kalde landet før oss. Din nordnorske talemåte ga omgivelsene liv. Etter siste takreparasjon på det skakke «Giæverhuset» i Recherchefjorden sa du vemodig: «Næste gong trur æ vi ska’ la ho døy».

Sammen med hjelpesnekkerne nøt du feltlivet, ukevis ute under midnattssola. Mange slags kulturminner ble reddet fra forfall. Det var fredete hytter som er i bruk, nedlagte gruveminner, krigsminner og gamle hus i bosetningene. Du fikset det meste, fra vindusrestaurering til kreativ oppjekking.

Vi som kom fra sør og fikk gleden av å jobbe i lag med deg, ble tatt imot med respekt og omsorg. Samarbeidet var godt fra dag én. Du hadde kunnskap om håndverket og Svalbard, om permafrost og snødrift, mens vi kom med vernefaglige vurderinger. Sammen fant vi løsninger og et felles språk. Planene for sommersesongen ble lagt, materialer skaffet og tillatelser gitt fra Riksantikvaren. Hvilken støtte du var! Du var kjentmannen som visste hvilke hytter som trengte hjelp. Vi befarte kulturminnene sammen, vurderte skader og planla istandsettingen. Mange valg måtte tas underveis i arbeidet, av og til ringte du via satellitt for å forsikre deg om at det var greit for «Sjæffen». Det var tider, det!

De siste årene var du bundet til stolen, men tøffet rundt i firhjulingen og fulgte med. Hjemme hos deg vanket bilder og mimring om arbeid du hadde gjort, til gjensidig berikelse. Du hadde sterke meninger om alt som pågikk der ute. En gang var du nær ved å rulle bort til taubanebukkene og fortelle tømrerne hva de burde gjøre. Alltid engasjert! Vi som flyttet ned og fulgte Svalbard på si’, ba stadig nye rådgivere og snekkere om å besøke han Karl. Du tok raust imot og delte din kunnskap, slik ble du del av Svalbards kulturminnevern også som pensjonist.

Din livsglede var imponerende, til tross for kroppens begrensning de siste årene. Vi beundret deg for ditt herlige humør. «Her går det bære godt. Æ e’ fresk som en fesk!» En prat med deg bød alltid på latter. Brått ble du så skral at også du måtte fare.

Svalbard uten kjære Karl? Uvirkelig. Noen av dine reparerte kulturminner vil kanskje fly på havet, andre vil råtne på rot. Men de fleste vil leve i tiår etter tiår, til glede for alle som elsker Svalbard, og til undring for nye gjester. De står der ute med værbitt plank, papp og spiker og minner om deg. Takk for alt, gode Karl!

På vegne av kulturminnevernet på Svalbard,

Siri Hoem

Hilde Tokle Yri

Susan Barr

Powered by Labrador CMS