Kampen mot det onde i verden

Vi vet alle hva redsel er. Som barn likte jeg ikke å være alene i mørket. Lydene av vinden, knirkingen i huset, lyder som om huset levde. Frykten for det ukjente. Mange er redd for lydene i natta. Redd for skyggene i mørket. Redd for ikke å få sove mens tankene kverner rundt og rundt. Redd for lyden av vinden, eller redd for stillheten. Etter skredene i Longyearbyen er det mange som er redde når det blåser opp og føyker seg til. Barn søker ly på soverommene til sine foreldre i håp om trygghet. Både voksne og barn er engstelige. Vi vet det verste kan skje. Det er en redsel vi skal ta på alvor. Det gjør noe med vårt fellesskap. Jeg har i perioder oppholdt meg i land med krig og konflikt, på Balkan og i Midtøsten. Jeg har kjent på frykten, på hvordan den spiser seg inn i huden. Det er en frykt som mange mennesker lever med hver dag. Frykten for terror. Frykten for granater som kan slå ned. Frykten for tåregass og soldater med våpen ladet med skarpt. Veibomber som rammer blindt. Kuler som finner sine beregnende mål. Oliventre som kuttes i nattens mørke. Hunder trent til å angripe mennesker. Det er beregnende ondskap. Disse dagene er det igjen palestinerne som blir mål for kuler. På Gaza råder håpløsheten. Rundt to millioner mennesker holdes innesperret på et område på størrelse med Hamar kommune. Nå i påsken har israelske soldater skutt med skarpt mot sivile kvinner, barn og menn. Israelske soldater settes inn mot naboer. 16 palestinere ble drept. 1400 såret. 758 av dem ble såret av skarpe skudd. Flere ble skutt i ryggen da de forsøkte å flykte.

Der det skulle vært dialog, blir det hat og en voldsspiral som verden har opplevd mange ganger. Et liv er ikke mye verdt, det er jo bare en av naboene..! Det er virkeligheten i land langt borte, men også i vårt eget land har vi opplevd den beregnende ondskapen. 22.juli 2011 ble noen personer rammet på kroppen, mens vi alle ble rammet i våre hjerter. Bomba i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya. Det var målrettet ondskap mot vårt samfunn, mot vårt fellesskap, mot vårt demokrati, - og spesielt mot Arbeiderpartiet. Det var hatet mot en politisk tenkning. Hatet mot et flerkulturelt samfunn.

Sammen med våre konfirmanter besøkte vi 22. juli-senteret i regjeringskvartalet nå i januar. Det gjorde inntrykk på våre ungdommer. Det gjorde også inntrykk på meg å se bildene, navnene, arrene etter det som skjedde.

Jeg har ikke sett Utøyafilmen. Jeg vet at jeg ikke vil se den. Samtidig er det en film jeg bør se. Informasjon om det som skjedde er viktig. Vi må aldri glemme!

Vi har en minnestein utenfor Svalbard Kirke. En av våre konfirmanter, Johannes Buø, ble drept på Utøya. Det må vi aldri glemme! Derfor er det graverende når en av våre topp-politikere, selveste Svalbardministeren, gikk ut med sitt angrep mot Arbeiderpartiet på dagen da Utøya filmen hadde sin premiere. Det var en farlig beregnende retorikk. Det var en kommunikasjon på politisk toppnivå, men det var et lavmål som ikke er vår regjering og våre politikere verdig. Nå er den saken historie, og godt er det! Men uroen ligger der etter det som skjedde 22.juli. Det er farlig å kaste bensin på åpne glør. Spørsmålet blir derfor om det vil skje igjen? Det som skjedde i 2011, - vil det skje igjen? Vi ser at flere hvert år rammes av blind og åpen vold på gatehjørner, på utesteder, på shoppingsentre, på fortau, på skoler, og i kirker - i USA, i Europa, og i Midtøsten.

Ekstremisme er farlig. Vi trenger en bevissthet for å forebygge ekstreme nasjonalistiske krefter. Vi trenger å verne om verdighet og respekt for alle jordens mennesker! Vi trenger ikke murer og piggtrådgjerder i Europa. Vi trenger ikke en åtte meter høy mur mellom Israel og Palestina. Vi trenger ikke en mur mellom USA og Mexico. Det vi trenger er å bygge broer. Det finnes også vold i hjem og i familier. Fysisk og psykisk vold. Mobbing på skole og på arbeidsplasser. Mange mennesker sliter med angst. Det er som en knyttneve i kjelleren, en isklump som ikke tiner av seg selv. Det er som permafrosten som ligger over hjerte og følelser. Angsten er mer enn bare en redsel. Angsten spiser av selve livet. Soldatene som passet på ved Jesu grav skalv av redsel og falt til jorden da en av Herrens engler plutselig stod foran dem. De var redde. Jeg er overbevist om at vi også ville vært redde hvis vi hadde sittet vakt ved Jesu grav og plutselig stod en engel der: «Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø» Kvinnene var de første vitnene til Jesu oppstandelse. De kom til graven tidlig om morgenen for å se til sin kjære venn og mester som var drept. De måtte gjøre noe, ikke bare sitte uvirksomme. De ville stelle den døde vennen. De ville stelle Jesu legeme. Også kvinnene ble redde da de så engelen: ”Frykt ikke! Jeg vet dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp”

Noen ungdommer og barn i Longyearbyen gjør store øyne når de får greie på at jeg som prest bor i kirka. ”Hva, bor du i kirka. Er du ikke redd?”, spør de. Nei, jeg er ikke redd for å være i kirka. Hvorfor skal jeg være redd der? Kirka er fredens sted. Det er kjærlighetens sted. Det er et hellig sted. Likevel, vi vet alt kan skje i kirker både i Egypt, og i Norge. Det skjer på skoler i USA, på gater i Stockholm, i Paris, Brussel. Det skjedde på Utøya. I disse dager skjer det i Gaza. Men, samme hva som skjer, vi tror på livskraften som er sterkere enn døden. Vi tror på kjærligheten som er sterkere enn døden. Vi tror på håpet som er sterkere enn døden. Vi tror på livet som er sterkere enn døden! Det håpløse finnes ikke. Den håpløse situasjonen finnes ikke. Det er alltid et håp som er sterkere enn håpløsheten. Det jeg er redd for, - er likegyldigheten! Hvis jeg blir likegyldig til det som skjer av ondskap i verden, da vil jeg bli redd. Hvis vi som fellesskap skulle bli likegyldig til ondskapen i verden, hvis vi skulle bli likegyldig til ord og handlinger som dreper, - da blir jeg redd.

Er du redd for likegyldigheten? Frykt ikke! Er du redd for mørket? Frykt ikke!

Selv om livet stopper opp, og det blåser opp til storm. Frykt ikke! Mitt inn i våre liv, midt inn i våre gode dager, midt inn i våre nederlag.
Midt inn i våre tap og vår sorg. Frykt ikke!

Midt inn i vår angst. Frykt ikke!

Midt inn i alle jordens konflikter og hat. Frykt ikke!
Midt inn i all nasjonalisme og hatretorikk. Frykt ikke!
Fra død til liv!

Det er påskens budskap til oss.

Livet vant over dødskreftene i verden! Det er oppstandelsen

Vi tror på livet!

Preken 1. påskedag av sokneprest Leif Magne Helgesen