– Kabel fra fastlandet

Dette skal erstatte lokal energiproduksjon og eliminere de lokale utslipp. Det er mulig at denne løsningen vil vise seg å være den beste selv om konsulentene mener noe annet. Vi vet jo heller ikke hva politikerne til slutt faller ned på.

Et argument for denne løsningen er at lokal energiproduksjon basert på kull, erstattes av norsk vannkraft. Dermed vil utslippene av kulldioksid, CO2, bli tilsvarende redusert.

Da kan det være betimelig å peke på at den norske vannkraftproduksjonen er bestemt av den totale nedbør i Norge. De aller fleste årene er det mer nedbør enn det vi trenger til det innenlandske forbruket, og da går overskuddet til utlandet. Innimellom er det tørrår med for lite nedbør, og da må vi importere elektrisk kraft fra utlandet. Når det innenlandske forbruket øker, for eksempel gjennom en kabel til Svalbard, blir det mindre til overs til eksport, og i tørrår vil det bli importert mer. Økende innenlandsk forbruk forskyver den norske kraftbalansen i retning mindre eksport og mer import.

De utenlandske mottakerne av den norske kraften må da skaffe strømmen fra annen produksjon som svært sannsynlig vil være kullbasert. Da kan nettoresultatet være at kullbasert energiproduksjon på Svalbard byttes ut med kullbasert energiproduksjon i Tyskland eller Polen.

Det er ikke bare elektrisitetsproduksjonen i Longyearbyen som må dekkes via kabelen. Fjernvarmen, som nå er et biprodukt av el-produksjonen med lite ekstra kullforbruk, må også erstattes, og det må da bli med store elektrokjeler. Til å produsere all denne elektrisiteten vil det trenges i størrelsesorden dobbelt så mye kull som det som går med lokalt i dag. Med tanke på CO2-utslipp i global sammenheng synes jeg ikke dette er særlig smart.

Man kan også se for seg at energiproduksjonen på Svalbard ikke erstattes av utenlandsk kullkraft, men av kjernekraft. Da faller selvfølgelig CO2-problemet bort.

Av Einar Ohm