Hvem sine drømmer prioriteres når man oppholder seg på Svalbard?

Barna er det kjæreste vi har. De er i tillegg selve framtida vår. Årene i barnehage, grunnskole og videregående opplæring er en viktig fase av et hvert menneskes liv og har ofte langsiktige effekter på livskvalitet. Diskusjonen om nye forskrifter på dette området vekker naturlig nok både følelser og oppvekst- og opplæringsfaglig engasjement i Longyearbyen.

Barnas beste må alltid være det førende prinsipp for hvordan vi innretter oss – både i familien og i storsamfunnet. Derfor er det viktig å se på hvilket ansvar vi som foreldre har for å sette oss inn i hvilke rettsregler som gjelder på Svalbard og hvilken samfunnskontrakt vi føres inn i når vi velger å oppholde oss her.

Påstanden om at Longyearbyen er et sorteringssamfunn er det for så vidt hold i. Det er på mange måter forbeholdt de som på det praktiske planet kan klare seg selv i større grad enn hva som er kravet i det norske samfunnet for øvrig. Men vi må ikke blande dette sammen med om den enkelte er god nok eller ikke. For det er vi alle som en. Jeg tror det ligger i ryggmargsrefleksen til den enkelte forelder å gjøre det en kan for at barna er overbevist om at de er unike, verdifulle og gode nok. Etter mitt syn er ikke et begrenset opplærings- og velferdstilbud til barn med spesielle behov i strid med et menneskeverd hvor vi alle er like. Et voksent menneske som er svekket av sykdom eller alderdom vil heller ikke få hjelp i Longyearbyen med for eksempel hjelp i hjemmet eller bli tildelt omsorgsbolig her. Det betyr ikke at bestemor er et annenrangs menneske – bare at det blir riktigere for storsamfunnet å gi henne omsorg i en ordinær kommune.

Vi som er norske borgere, kan støtte oss på et velferdssystem på fastlandet som uten tvil er blant de aller beste i verden. Er det en menneskerett å få bo på Svalbard også dersom vi har spesielle behov som ikke kan ivaretas her og vi er gjort kjent med det før vi flytter hit? Hvilket ansvar har jeg selv for mine barn og deres framtid? Hvilke velferdstjenester kan jeg forvente at Staten og «kommunen» skal tilby meg når jeg velger å ta opphold på det statseide gruveselskapets grunnstykke på Spitsbergen?

Hvem sine drømmer er det som prioriteres når man velger å oppholde seg på Svalbard – er det barnet med spesielle behov eller foreldrenes?

Jeg vet at dette er vanskelige spørsmål. Hverdagen for de som har omsorg for et barn med spesielle behov kan være så krevende at det ikke lar seg forstå for de som ikke er rammet av slike situasjoner. Generelt bør vi være forsiktige med å hevde at vi forstår hvordan andre har det, men jeg er langt fra ukjent med denne type utfordringer.

Min familie og jeg flyttet til Longyearbyen på midten av nittitallet, uvitende om at familiens yngste bar på en alvorlig sykdom som ville prege, ikke bare vår datter, men alle i familiens valg om hvor og hvordan det ville være best å leve med tanke på nærhet til faglig hjelp.

I vårt tilfelle innså vi at livet med en funksjonshemmet datter ville bli ekstra krevende om vi skulle leve det på Svalbard. Men viktigst av alt var vår datters behov og hvor i Norge vi måtte bosette oss for at hennes livskvalitet skulle bli så god som mulig.

For en familie med utfordringer utover det alminnelige vil også boligsituasjonen i Longyearbyen kunne bli en utfordring. Selv om ikke alle barn med spesielle behov vil trenge at kravene til universell utforming er ivaretatt, er ofte tilgangen til bolig nært knyttet til foreldrenes arbeidsforhold. Mitt poeng her er at det vil være langt lettere for en familie å skaffe seg ro og en forutsigbar boligsituasjon på fastlandet. Trygge rammer på dette området er viktig for alle, og spesielt viktig for grupper omtalt her.

Selv om det i Svalbardpostens artikler har kommet fram at det ikke nødvendigvis er vanskelig å få kvalifiserte søkere til stillinger innenfor oppvekst og skole, må vi erkjenne at det er stor gjennomtrekk i mange stillinger i Longyearbyen. Manglende kontinuitet er en generell utfordring i dette samfunnet. I tilfeller hvor oppfølging av barn med spesielle behov i stor grad er basert på tilgang til nøkkelfunksjoner og spesialister, vil de nevnte kontinuitetsproblemene kunne ramme de mest sårbare hardest.

Dersom vi skal bygge ut Longyearbyen til et fullservicesamfunn vil det påføre LL og Staten vesentlig økte kostnader. Det er umulig å anslå hvor store disse kan bli dersom andre lands borgere og deres barn som har opphold i Longyearbyen skal få samme tilbud som norske uansett hvor mange dette etter hvert måtte gjelde. Hvem skal vi i så fall sende regningen til?

Om vi krever for mye, må vi være forberedt på at det kan utløse en heving av skattenivået. Kanskje framprovoseres også en gjennomgåelse av hvor mange norske borgere som egentlig trengs for å opprettholde et samfunn som kan utgjøre tilstrekkelig norsk tilstedeværelse i et traktat-perspektiv, ref. Professor Willy Østreng, tidligere mangeårig leder på Fridtjof Nansens Institutt, og professor dr. juris Geir Ulfstein, som diskuterte dette tema her i Svalbardposten i 90-årene, i forbindelse med Ulfsteins arbeid med sin doktor-avhandling om Svalbardtraktaten. Professor Østreng hevdet at 500 nordmenn var tilstrekkelig for norsk suverenitetsutøvelse, mens professor Ulfsteins standpunkt var 400 nordmenn. Dette er jo en klar indikator på hvilke utgiftsnivå drift av Longyearbyen kan utgjøre i forhold til deres oppfatning.

Etter mitt syn har administrasjonen i LL, herunder administrasjonssjef og rektor, samt involverte departementer kommunisert balansert, verdig og rettslig korrekt om de klargjøringene som forskriftene er ment å innebære. De framstår også som fleksible og løsningsorienterte innenfor de rammene som våre folkevalgte og folkeretten har utstyrt dem med. Det står det stor respekt av. Saken er vanskelig, og flere av de som håndterer den på statlig og kommunalt nivå har måttet lese harde utfall om at beslutningstakere mangler forståelse og respekt for barns rettigheter. Flere av debattantene har også trukket fram FNs barnekonvensjon. Det hevdes at forslaget til forskrifter innebærer alvorlige brudd på denne. Vi må kanskje spørre oss om et slikt perspektiv er sunt, eller om vi heller skal hegne om barnekonvensjonens formål om å løfte så mange som mulig av verdens barn opp mot et velferdsnivå som vi norske borgere kan nyte godt av på fastlandet. Vi tvinges ikke til å oppholde oss på Svalbard.

Det står for øvrig ikke noe sted i Svalbardtraktaten at alle verdens folk selv skal kunne bestemme hvorvidt de skal kunne få oppholde seg på Svalbard, og desto mindre på grunnstykket til Store Norske; Longyearbyen. Det er ikke selvsagt at andre lands borgere uten videre skal innrømmes stemmerett i lokalvalg her. Ei heller åpner Svalbard-traktaten for at enhver som måtte ta opphold på øygruppa skal være berettiget til et for dem tilfredsstillende opplærings- og/eller velferdstilbud. Av disse årsaker er det vanskelig å finne rettslig grunnlag for at norske skattebetalere skal dekke kostnadene forbundet med slike tjenester også for andre lands borgere.

Med hensyn til hvilke lover som er gjort gjeldende på Svalbard og hvordan forskriftene som følger av disse er og blir utformet, koker det nok ned til at Svalbard har annen juridisk status enn det norske fastlandet. Dette følger av Svalbardtraktaten og Bergverksordningen som regulerer hvordan øygruppen skal styres.