Hva vil vi egentlig med Svalbard?

På grunn av historisk manglende fokus på alternativ næringsutvikling i Longyearbyen, var man en tid opptatt av videreføring av SNSK for å sikre den norske bosettingen på Svalbard. Gjennom de siste års satsinger på ny næringslivsstrategi, reiseliv og lokal utvikling, er vi mye nærmere målet: Å sikre Longyearbyen som samfunn, også uavhengig av SNSK sin aktivitet i Svea. Dette handler ikke om å være for eller mot gruvedrift, det handler om å ville en samfunnsutvikling som gjør oss mest mulig motstandsdyktig mot konjunkturene som treffer alle næringer her i nord.

Driftshvilen i Svea var først og fremst nødvendig for at Longyearbyen skulle takle omstillingen fra kull til andre næringer. Men hverken befolkningen eller næringslivet har stagnert i perioden SNSK har nedbemannet i Svea, slik man antok for et par år siden. Tvert imot har befolkingen vokst i Longyearbyen, det er godt tilfang av nye bedrifter og vi opplever en ytterligere styrkning av viktige områder som reiseliv, FoU og romaktivitet. Samtidig har skole og barnehage stabile tall med hensyn på kullstørrelse. Riktignok har det vært en nedgang i barnetallet om det sammenliknes med 2012, men det finnes ingen direkte sammenheng med SNSKs nedbemanninger i Svea. For å si det enkelt, nedbemanningen i Svea er ikke en krise for Longyearbyen. Uheldige og negative konsekvenser ja, men ingen krise. Gruvedriften i Svea betyr akkurat nå mindre for Longyearbyen enn for eksempel reiseliv, eller Svalsat for den del. Gruveselskapets aktivitet i Gruve 7 er en annen historie, den har stor betydning for oss. Longyearbyen er godt i gang med en solid samfunnsutvikling, noe som krever en revidering av forholdet mellom SNSK, NFD og Stortinget.

Longyearbyen lokalstyre (LL) og den norske stat, står fortsatt overfor store utviklingsoppgaver innen LL sitt areal og myndighetsområde på Svalbard. LL har ingen myndighet eller interesse i Svea, således blander vi oss lite inn i aktiviteten der, i det minste dersom den ikke blir en trussel for aktivitet i Longyearbyen. Det er nemlig Longyearbyen som sikrer norsk tilstedeværelse i nord. Fordeling av ressurser, makt og/eller myndighet skal både innfri Norges mål for øyriket og dine rettmessige forventinger som innbygger i Longyearbyen. Historien fra Company Town til folkestyre er, på tross av en 30 år lang prosess, fortsatt aktuell. Det er historien om utskilling av SNSK sine «samfunnsselskaper» for å sikre at de konsentrerte seg om gruvedrift, ikke samfunnsdrift. I tillegg skulle ressurser, makt og myndighet fordeles. I 2002 valgte man en demokratisk modell fordi man ville at lokalt valgte politikere skulle jobbe for best mulig utnyttelse av felleskapets ressurser, og utvikling av Longyearbyen i tråd med overordnede målsetninger. Norske politikere ville at Svalbard - hvor unikt det enn er - i størst mulig grad skulle være en refleksjon av fastlands-Norge.

På tross av dette kan vi ganske enkelt si at Lokalstyret, det norske demokratiet, ble levnet historiens dårligste avtale, med ekstreme kostnader for drift av et samfunn, uten reell påvirkning på viktige områder. Lokalstyret har styrerepresentanter i Unis, Nordpolet, Svalbard Museum, Svalbardposten, kirkerådet og vi oppnevner representanter til lagmannsretten og tingretten. Dette er gjort for at demokratiet skal ha påvirkning av det samfunn vi bor i. Paradoksalt har LL ingen påvirkning på SNSK. Det er et like stort paradoks at Lokalstyret får betydelig lavere bevilgninger for at 2.156 innbyggere i Longyearbyen skal ha et tjenestetilbud, enn hva SNSK mottar til sin aktivitet i Svea. Det er en noe forunderlig fordelingspolitikk, selv på Svalbard.

Jeg kan vanskelig se at SNSK skal ha en myndighetsutøvende rolle i Longyearbyen. For meg er SNSK et fantastisk gruveselskap, og i motsetning til enkelte andre politikere, lever jeg svært godt med enhver etablert næring på Svalbard, også gruvedriften. Men dersom vi i prinsippet jobber for en reversering av demokratiet med gruvedrift som brekkstang, til fordel for et statlig AS, så har jeg ingen intensjoner om å la akkurat det forbigå i stillhet!

Jeg hører argumentasjon om risiko for at utmål faller i det fri og at det er lite kontroll over Lokalstyret som demokratisk organ. Fra mitt ståsted er det slik at utmålene fint kan sikres på andre måter, om det i det hele tatt er en risiko. Dersom det faktisk er slik, ja så må SNSK få midler for å ivareta akkurat den funksjonen. Men å bedrive en myndighetsrolle i Longyearbyen er ikke nødvendig for å opprettholde gruveproduksjonen og ivareta utmålene.

Det er, fra mitt ståsted, en gigantisk feilslutning å anta at et statlig AS er en fordel når det kommer til å sikre det norske samfunn innenfor de overordnede nasjonalpolitiske linjer. Demokratiet – selve ryggmargen i det norske samfunnet - bør bli ansett som det beste verktøyet. Fordelen med demokratiet, foruten at det er et speilbilde av Norge, er det faktum at demokratiet er åpent og transparent. Det er ikke unormalt at kommunene forholder seg til føringer fra statlig hold, ei heller Longyearbyen. Det er min klare mening at LL og innbyggerne her, selv skal tilkjennegis demokratiske styringsverktøy.

Kort og godt:

Ja til gruvedrift dersom det ikke går på bekostning av andre samfunnsmål i Longyearbyen. Nei til at et gruveselskap skal bedrive samfunnsutvikling og myndighetsutøvelse i Longyearbyen.

Arild Olsen, lokalstyreleder