Hva nå, Longyearbyen?

Men en annen effekt av vedtaket er langt mindre positiv: Indirekte er dette en beslutning om nedlegging av 100 års norsk gruvehistorie på Svalbard. I 2023 legges kullkraftverket ned, Gruve 7 avsluttes, og med det forsvinner de siste norske industriarbeidsplassene vekk fra Norges nordligste region.

Mens Svea-driften baserte seg på mye pendling, er de ansatte i Gruve 7 trygt plassert i lokalsamfunnet, gjennom hele året. Flere med omfattende Svalbard-erfaring, og godt etablert med familie. Selv om det fremstår logisk å tenke at virkningen av nedlegging av Gruve 7 blir mindre nå enn for fire år siden, da 300 årsverk ble borte ved nedleggingen av Svea-gruvene, så vil nok samfunnseffektene denne gangen bli mer omfattende, og er beregnet til å påvirke mer enn 100 bosatte i Longyearbyen:

• 44 arbeidsplasser i Store Norske,
• 8 - 10 hos leverandører
• 25 ektefeller/samboere i jobb,
• 30 barn i skole/barnehage.

De ansatte på Energiverket som også rammes er ikke medregnet her, men kommer i tillegg.

Dette alene burde vekke oppsikt i beslutningsmiljøene.

Men det blir verre.

Parallelt avsluttes også de omfattende skred- og erosjonssikringsprosjektene, de store bygg- og anleggsprosjektene (som studentsamskipnaden, boligprosjektene, skred- og erosjonssikring, miljøstasjonen, Telenorbygget, torget osv.), og ikke minst så avsluttes milliardprosjektet med oppryddingen av Svea-samfunnet, også det i 2023. Det hele toppes nå med en rad av omfattende forskriftsendringer, høringer og reguleringer som ikke akkurat bærer preg av å være drevet frem av et ønske om utvikling og vekst på Svalbard. Og prosessene kjøres, hardt og fort, mens den største næringen, reiselivet, fremdeles er i knestående rammet av to år med pandemi.

Summen av alt er brutal. Den berører ikke bare næringslivet, og man kan spørre seg: Hva nå, Longyearbyen?

Hvordan skal sammensettingen av sysselsetting, næringsliv og samfunn se ut fremover - og hvilke grep bør tas?

Reiselivet alene kan ikke, og bør ikke, være den næringen som skal erstatte det vi mister denne gangen. Hverken reiselivsnæring eller lokalsamfunn er tjent med at Longyearbyen kun blir en reiselivsdestinasjon. På sikt kan vi heller ikke leve av bare å bygge nye og større bygninger. Og ensidig vekst i offentlige stillinger krever finansiering. Det er ikke spesielt bærekraftig om Longyearbyen kun blir en kontinuerlig voksende utgiftspost på statsbudsjettet.

Akkurat nå burde vi være like opptatt av næringsutvikling som vi er av begrensende tiltak.

2023. Husk tallet, det er da det skjer.

Vi har to år på oss.