Helsetilbudet i Longyearbyen: - Hva med oss?

Det er rystende å lese at det tok ti måneder å diagnostisere et barn med svært alvorlig sykdom, og at mye av årsaken synes å være at man stadig møter nye ansikter. Hadde Sander truffet samme lege hver gang, hadde han sannsynligvis vært diagnostisert langt tidligere.

La meg aller først si: Som pasient, pårørende og innbygger er jeg strålende fornøyd med alle dere som jobber på Longyearbyen sykehus. Servicen er god, sykepleiere, leger og andre ansatte er vennlige og imøtekommende. Denne saken handler ikke om dere - det er et strukturelt problem Kristin Woxholth peker på: Man kommer stadig til ulike leger om man trenger fast oppfølging. Jeg har selv opplevd å sitte og referere hva som skjedde på forrige time, fordi det er et nytt ansikt som møter meg som pasient. I mange situasjoner er dette helt uproblematisk. Men som vi leste om Sander: I noen tilfeller kan det bli fatalt.

Vi snakker stadig om beredskapsutfordringen her nord. Jeg er glad for at den er styrket vesentlig siden jeg selv flyttet hit til øyen. Vi har nå to redningshelikoptre, anestesilege og kirurg på vakt. Det er bra! Beredskap vil alltid være en avveiing mellom sannsynlighet for en gitt situasjon, konsekvensen av den og kostnaden for å sikre seg mot den. Det er ingen som mener at det skal sitte hundrevis av helsearbeidere, helikopterpiloter og redningsmenn og vente på at et cruiseskip skal forlise her oppe. Da er det mye bedre å forby de største skipene som vil ha de mest katastrofale følgene ved et forlis.

Men hva med oss «vanlige folk» som bor her? Som får halsbetennelse, ribbeinsbrudd, psykiske utfordringer, hjernerystelse og som Sander – kreft? Skal ikke vi ha et ordentlig og forsvarlig helsetilbud? Som rektor på Svalbard folkehøgskole blir jeg stadig bedt om å orientere våre kommende elever om det begrensede helsetilbudet her nord, noe vi også gjør. Jeg tror faktisk ingen orienterer verken ansatte, studenter eller elever som kommer nordover så grundig som vi gjør med våre kommende elever. På oppfordring fra sykehuset ber vi dem om å ordne mest mulig av tannbehandling, reseptskriving og annen fast oppfølging i sin hjemkommune. Greit nok. Men jeg tar meg i å undre: Hadde LNS eller Store Norske blitt bedt om det samme dersom det var de som oppbemannet med 100 nye ansatte? Jeg tillater meg å tvile.

Av og til er det frustrerende å være lokalpolitiker i Longyearbyen. Det er så mye vi mener noe om som vi ikke styrer. Det er ikke Lokalstyret som kan innføre fastlegeordning her på Svalbard. Det er kanskje heller ikke mulig. Men en ordning hvor intensjonene blir ivaretatt, nemlig at det er mulig å få oppfølging av samme lege med en viss kontinuitet, burde være mulig. Svalbard MDG ønsker å være partiet for sunn fornuft for folket i Longyearbyen. Vi har derfor følgende enkle oppfordring til ledelsen ved Longyearbyen sykehus: Ansett allmennleger i stillinger som i størst mulig grad tilsvarer fastlegestillinger på fastlandet, slik at de blir «vanlige» fastboende. Det blir en vinn-vinn-situasjon – dere bidrar med jobber til fastboende, og befolkningen får et bedre helsetilbud. Er det ikke det vi alle vil?

Espen Klungseth Rotevatn

Medlem av Svalbard MDG, rektor på Svalbard folkehøgskole og pasient