Harde tider?

Nå etter det nylige uværet så var det en hjemflyttet Svalbard-veteran som provoserte de fastboende ganske kraftig i en diskusjon i denne Facebook-gruppa, ved å antyde at de var noen «sytpeisa» som ikke tålte uvær og i det hele tatt ikke var så tøffe som i gamle dager. Dette utartet etterhvert slik at moderator slettet alt sammen pga trakassering. Og jeg er helt enig i den beslutningen.

Etter å ha sett litt på innlegg i Svalbardposten om risiko, skredfare og evakuering så sender jeg disse linjene som mitt bidrag i debatten. I hvert fall den delen som går på om vi begynner å bli noen pyser inne i alle sikkerhetstiltakene.

For det første; det er direkte uansvarlig å vite at en farlig situasjon er under utvikling uten å gjøre noe med den, enten det er ekstremvær eller andre ting. Og så er det jo slik at vi vet mye mer om hva som kan være farlig i dag enn for noen år siden. Jeg tror det kalles utvikling.

For det andre, selv om jeg har jobbet med sikkerhet i mange år så kan jeg ikke tenke meg å leve i et 100% sikkert samfunn. Da kan resultatet bli både sikkerhetshysteri og sikkerhetstyranni. Litt forenklet kan man si at 100% sikkerhet betyr 0% frihet - og det er det få som ønsker seg.

For det tredje, man må skille mellom den risikoen en selv er villig til å utsette seg for, og hva et samfunn kan tillate seg å utsette sine innbyggere for. Du kan gjerne drive med basehopping eller å gå ubevæpnet i isbjørnland for min del, men et samfunn kan ikke la sine innbyggere sove under et heng der alt taler for stor skredfare. I hvert fall ikke uten å si fra.

Det har gått skred som har tatt menneskeliv mange ganger i og ved Longyearbyen opp gjennom årene. Det ville være direkte uansvarlig av de som driver med styre og stell å ikke dra lærdom av dette for å beskytte innbyggerne. Man skal kunne være trygg i sin egen bolig. Og det er ingen som beordrer evakuering av et boligfelt for moro skyld.

Det er en helt annen sak om jeg finner på å gå alene ut i uværet eller å kjøre scooter i rasfarlig terreng. Ingen andre har ansvaret for det.

Og et par betraktninger om risiko. Det blir gjerne sagt om de gamle gruvearbeiderne på Svalbard at de var noen hardhauser. Det er sant, på flere enn én måte. Arbeidet var hardt og krevende, det kan jeg skrive under på etter en sesong som borer i gruve 3. Det var også givende, både med tanke på kameratskap og samhold - og ikke minst var det lukrativt.

Men det var farlig.

Monica Kristensen skriver i boka si om Kings Bay-ulykken at hver 5.gruvearbeider i Ny Ålesund omkom i ulykker fra oppstarten etter krigen og til 1962. Tenk litt på det tallet - en av fem.

Selv var jeg sekunder fra å bli drept i 1976, jeg var bare ikke akkurat der steinflaket på ca 4x5 m datt ned. Jeg var en hel meter unna. Og strosse B4 raste sammen to ganger den vinteren; en gang i skiftbyttet og en gang i matpausen. Det var ikke kjekt.

Jeg husker godt hvordan det var å sitte på bussen på vei til gruva og være redd. Det var ingen god følelse. Samtidig så var jeg ikke modig nok til å si at jeg var redd - så jeg sto han av og gikk på jobb. Hver dag. Man ville jo ikke svikte de andre heller, det var jo akkord og alles innsats var viktig. Kanskje det var å bli «herdet»?

Hvor jeg vil med dette? Jo, kanskje de gamle gutta var tøffe og sto han av fordi de ikke hadde noe valg. Og kanskje smittet denne holdningen over på andre også, slik at det å trosse store risikoer ble en vane fordi tilværelsen generelt var hard?

Leif Sandberg

Stavanger