Forskning i verdensklasse!

Svalbardpostens leder 28.01.22 - "Forskning i verdensklasse, eller..." - tar opp viktige spørsmål knyttet til forskningsinfrastruktur på Svalbard, norsk og internasjonal forskning på Svalbard, og mulighetene Svalbard gir for forskning på grønn energi.

Hva er god forskning?

Det å måle kvaliteten på forskning er en krevende øvelse. Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) gjorde imidlertid et godt forsøk på nettopp det gjennom rapporten "Norsk polarforskning - forskning på Svalbard" som ble gitt ut i 2015.

Rapporten presenterer resultat fra en undersøkelse av norsk polarforskning for 2014, med fokus på ressursinnsats i form av årsverk og finansiering, den sier noe om vitenskapelig publisering av polarforskning i perioden 2005 til 2014, og den presenterer resultat fra en kartlegging av norsk og utenlandsk forskning på Svalbard.

Helt kort oppsummert viser NIFUs rapport at bare to land - USA og Canada - er større (målt i antall publikasjoner) enn Norge innen polarforskning, at antallet publikasjoner fra norsk polarforskning ble nesten fordoblet fra 2005 til 2014, og at norske polarforskningsartikler siteres 13 % over verdensgjennomsnittet.

Hvis vi ser spesifikt på Svalbard, hvor ca. 1/3 av norsk polarforskning foregår, så siteres artikler herfra om lag 20 % mindre enn gjennomsnittet for all polarforskning. Norge er imidlertid i godt selskap her, ettersom også Svalbardartikler publisert av forskere fra Tyskland, USA og Storbritannia siteres mindre enn gjennomsnittet for all polarforskning. Felles utfordringer ser ut til å være at Svalbard-forskninga i større grad enn annen polarforskning publiseres i tidsskrift med lavere siteringsrate (synlighetsfaktor), og at mange av publikasjonene er basert på forskning fra enkeltlokaliteter på Svalbard - noe som typisk gir mindre gjennomslag i form av siteringer.

Det er ellers verdt å merke seg at selv om antallet norske publikasjoner basert på Svalbardforskning går opp, så går den relative andelen ned, primært fordi flere land driver Svalbardforsking i dag enn hva som var tilfellet for 20 år siden.

Internasjonalt samarbeid

Den internasjonale dimensjonen ved polarforskning og Svalbardforskning er markant, og omfanget av forskning i regi av utenlandske aktører er økende. Det er altså flere som ser verdien av å forske på Svalbard, og det er utelukkende positivt fordi det bidrar til en samlet sett økt forståelse av prosesser som er av global betydning. Verdien av internasjonalt samarbeid er også tydelig gjennom at tre av fire "norske" polarforskningsartikler hadde medforfattere fra andre land, og at andelen artikler med medforfattere fra flere land øker jevnt og trutt. Internasjonalt samarbeid er verdifullt i seg selv, men bl.a. også fordi siteringsgraden - ett av flere mål på vitenskapelig kvalitet - øker med antall medforfattere.

Unik forskningsinfrastruktur - men også utfordringer

Norge har i flere tiår investert i forskningsinfrastruktur i både Longyearbyen og Ny-Ålesund, og har gjort disse plattformene tilgjengelige for både norske og utenlandske forskere. Dette er tydeligst i Ny-Ålesund, der forskning og miljøovervåking har vært den bærende aktiviteten siden slutten på 193tallet.

De viktigste utfordringene for norsk polarforskning slik de fremkom i Forskningsrådets evaluering i 2017, ble nærmere utredet i en oppfølgingsplan som ble ferdigstilt i desember 2020. Som Svalbardpostens redaktør peker på, er én av utfordringene at forskningsinfrastrukturen ikke benyttes så mye som den kanskje burde. Av mange gode og konkrete forslag som fremmes i oppfølgingsrapporten er da også et forslag om en nasjonal finansieringsordning for tilgang til infrastruktur for å sikre god samordning mellom forskningsfinansiering og investering i infrastruktur - altså et system som sikrer økt bruk av den fantastiske forskningsinfrastrukturen som er bygd opp på Svalbard.

Forskning i verdensklasse!

Helt til slutt et eksempel på at svaret på spørsmålet i overskrifta i lederartikkelen - "Forsking i verdensklasse, eller..." er et klart og tydelig "Ja!": For drøyt en uke siden ble artikkelen "Historical glacier change on Svalbard predicts doubling of mass loss by 2100" publisert i Nature - verdens kanskje mest prestisjefylte vitenskapelige tidsskrift. I artikkelen har forfatterne ved å sammenligne flyfoto fra 1936 med foto tatt i perioden 2008-2012 kunnet beregne geometrien av 1594 isbreer på Svalbard. I perioden er is-tykkelsen på Svalbards breer redusert med i gjennomsnitt 25 meter i høyden - ca. 30 cm per år. Bre-arealet er i samme periode redusert med ca. 10 %. Med den forventede temperaturøkninga på Svalbard i ti-årene foran oss, vil avsmeltinga i 2100 være 2 til 3 ganger så stor.

Førsteforfatter på dette studiet er Emily C. Geyman, som gjennomførte arbeidet som mastergradsstudent ved Norsk Polarinstitutt. Topograf Harald Faste Aas og seniorforsker Jack Kohler ved Norsk Polarinstitutt er også sentrale bidragsytere og medforfattere på artikkelen, sammen med Ward J. J. van Pelt (Universitet i Uppsala) og Adam C. Maloof (Princeton University).

Artikkelen, som har fått bred omtale i bl.a. New York Times, New Scientist, Aftenposten og NRK, illustrerer flere viktige poeng ved norsk Svalbardforskning:

•unge forskere er viktige for å bringe kunnskapsfronten fremover,
•internasjonalt samarbeid kan gi fremragende resultat,
•kunnskap fra Svalbardforskning har global betydning
•forskningsinfrastruktur kan være mer enn det man umiddelbart tenker på - f.eks. bildesamlinger og polarlitteratur

Sist, men ikke minst, illustrerer artikkelen at norsk Svalbardforskning - ikke alltid, men faktisk ganske ofte - er i verdensklasse.