Fast lege er god kvalitetssikring

Fastlegeordningen på fastlandet har vært en suksess; først og fremt i form av bedre kvalitet på grunn av at pasientene er sikret en kontinuitet over tid. Dette gir blant annet legene mulighet til å oppdage sykdom tidligere. I tillegg gir det pasientene en forutsigbarhet og de slipper å gjenta hele sin sykehistorie flere ganger. For legene er det også enklere å følge en pasient over tid. Fastlegeordningen er nøye regulert og gir legene en forpliktelse til kontinuitet. De må blant annet ha gode systemer som sikrer at pasientene har et alternativ når legen ikke er på kontoret ved for eksempel ferie eller når de har andre kommunale oppgaver som helsestasjon eller sykehjem.

Det er ikke lovhjemmel for å pålegge en fastlegeordning i Longyearbyen da Longyearbyen ikke er en kommune i vanlig forstand. Men, det er intet til hinder for at sykehuset kan etablere en tilsvarende ordning hvis de vil. En ordning med fast lege for befolkningen i Longyearbyen ville sikret en bedre kvalitet på tjenestene og det ville bli enklere både for pasientene og legene.

Det refereres til at Fylkesmannen påla sykehuset å bedre rutinene etter saken med Sander. Aksel Bilicz sier at de har bedret rutinene for «de som trenger det» og han mener at en pasientansvarlig lege er bedre enn en fastlege. Jeg vet ikke hvem som skal omfattes av en pasientansvarlig lege i Longyearbyen, men begrepet ble innførte på sykehus for å følge opp de som trengte behandling over tid (pasienter med kroniske lidelser, kreft e.l). Ordningen var ment for de pasientene hvor man allerede hadde en diagnose.

I allmennpraksis er virkeligheten ofte en annen, nemlig at pasienter som i utgangspunktet er friske, får en alvorlig sykdom - slik som Sander. I begynnelsen kan det være helt umulig å skille mellom alvorlig sykdom og enkle tilstander og det er da ekstra viktig at det er samme legen som får pasientene tilbake dersom de ikke blir friske som forventet. Dette er en av mange grunner til at befolkningen i Longyearbyen bør få en fast lege å forholde seg til. Dette har Kristin Woxholth forstått.

Sykehuset i Longyearbyen har to hovedfunksjoner; de skal gi primærhelsetjeneste til befolkningen og de skal ha beredskap for ulykker og akutte tilstander. Det er i denne siste delen man også trenger spesialister som anestesilege og kirurg. Jeg regner med at disse spesialistene også skal håndtere allmennmedisinske tilstander; et felt hvor de har betydelig mindre erfaring enn fastlegene og således må ha en viss opplæring i allmennmedisin.

Et viktig forskjell mellom spesialisthelsetjeneste og allmennmedisin er at forekomsten av de ulike sykdommene er helt forskjellig. I allmennpraksis er for eksempel angst en av de viktigste årsakene til vondt i magen, mens disse pasientene ser man omtrent ikke på sykehus. På sykehus har man mange med kreftsykdom, mens dette er svært sjelden i en allmennpraksis. Når leger skifter terreng (for eksempel fra sykehus til allmennpraksis), må de derfor også skifte kart. Jeg regner med at de ulike spesialistene som skal ansettes ved sykehuset tilpasser seg en allmennmedisinsk hverdag. For å kunne gi gode allmennlegetjenester i Longyearbyen må også systemene ved sykehuset tilpasses en allmennmedisinsk virkelighet.

Jeg støtter derfor Kristin Woxholths forslag om at befolkningen i Longyearbyen bør få en fast lege. Dette hadde vært den enkleste måten å bedre rutinene på, slik fylkeslegen krevde. At ting ikke kan gjennomføres 100% bør ikke medføre at man ikke prøver så langt man kan. Min oppfordring til sykehuset er å se mulighetene og ikke begrensningene.

Lykke til!

Kari Schrøder Hansen,

lege ved Longyearbyen sykehus fra 2008 til 2013, nå bosatt i Oslo.