Even - med liv og stille leven!

«Det gikk en kjempe igjennom landet – og han var ydmyk og han var stor»

Even Lützenkirchen (født Moldstad) døde brått av hjernehinnebetennelse 17. oktober, 49 år gammel. Even etterlot seg kona Susanne og barna Johanna, Simon og Aron.

Det var usigelig trist å motta budskapet om Evens bortgang. Det fantes knapt et mer levende menneske enn Even! Vi minnes en engasjert sjel og et godt smil omhyllet av rufsete, rødt skjegg. Godhet, glede og litt galskap. Det var Even, det. For alle som kjente ham var han et stort menneske. Alltid til stede og alltid ivrig på å hjelpe.

Even ble født 17. mai 1963 og trådte sine barnsben blant en søskenflokk på sju i Alvdal.  I 1984 dro Even til Svalbard. De første årene jobbet han for Store Norske, - først med boring av kullkjerner i terrenget, senere som mekaniker i Svea. På fritiden dyrket Even sin iver til å utforske naturen og tøye egne grenser. Evens påfunn var innovativ galskap! I Svea fanget han isbjørn i bur og slapp dem ut igjen på tundraen. Siden stupte han fra lasteanlegget på Kapp Amsterdam, mens kollegaer så på med hjertet i halsen. Even traff det tynne islaget på fjorden uten uhell. Han berget seg også gjennom en ellevill ferd ned Gruvedalen på et traktordekk. Han måtte hoppe av før det gikk ille, men Even klarte seg. Verre gikk det da han syklet på skaren ned Lundbakken. Framhjulet på sykkelen brøt gjennom snøen og Even ble sendt hodestups framover i stor fart. Det endte med knust kjeve og store skader i ansiktet. Trolig er nettopp disse skadene årsak til at Even så brått ble rammet av hjernehinnebetennelse.

I 1993 flyttet Even til Ny-Ålesund, hvor han fikk jobb for Norsk Polarinstitutt og senere i Kings Bay. I Ny-Ålesund fikk multikunstneren Even virkelig utfolde seg. Han registrerte revehi og sjekket vitenskapelige instrument, grov grøfter, bygde veger og planla flyplassutbygging. Det han ikke kunne, satte han seg inn i. Slik har det seg at maskinføreren tok værobserva­sjoner og betjente radioen i flytårnet. Videre satte seg inn i ISO-sertifisering og bygde opp flyplassens kvalitetssystem som følges den dag i dag.

Even bidro i stor grad til Ny-Ålesunds utvikling fram til hans siste arbeidsperiode i 2005. Når nytt losjeringsbygg ble satt opp, verdsatte Kings Bay hans engasjement ved å kalle bygget Evenstad. Even brydde seg ikke om slikt. Som Alf Prøysen i Erik Byes vise, var Even en mann av få ord og «redd for å setta spor». Men spora sto der og spora står der. I gymsalen bygde han klatrevegg og klatret salen rundt uten sikring. Ved Thiisbukta ligger fortsatt Evens prosjekt «Nordflåten» med utkikkstønne av et gammel oljefat.  Even var ikke den som spredte rundt seg med egne historier, men han skapte historier! Når bordet utenfor Gult hus skulle måkes fram, løste han oppgaven med sprengstoff! Noen timers snekring for å ordne opp i etterkant, gjorde ingen ting.  Even var også mannen som startet et veddemål med Kim Holmèn om å la skjegget gro. Siden har ingen sett dem uten!

Even var på Svalbard i 20 somre og 12 vintre. Det var en innholdsrik tid. Even var engasjert i det meste og dro mye på tur. Gjennom klatring, bre- og fjellturer rundt Ny-Ålesund, traff han sin sjelefrende Nina Melhus. 26. juni 1997 giftet de seg i leiligheten over Kongsfjordbutikken. Samme dag jobbet Even overtid for å losse en båt som kom med proviant! Even og Nina hadde rike år sammen i Ny-Ålesund før de i 2001 flyttet til Ninas hjemtrakter i Trøndelag. Nina dro tilbake til Ny-Ålesund våren 2002 for å jobbe der noen måneder. På en scootertur kjørte hun ned i en elvedal og omkom på stedet. Det ble en tung tid for Even. Men han ga aldri opp sitt ukuelige livsmot.

Even fant mye styrke i gudstroen han hadde med seg fra barndommen av. Felles interesser og felles tro førte Even sammen med tyske Susanne. De to traff hverandre i Ny-Ålesund og giftet seg i februar 2004. Even hadde funnet kjærligheten på ny og tok Susannes etternavn Lützenkirchen. Susanne og Even flyttet til Oslo, og sammen dro de på turer til Tyskland, Alvdal og til hytta på Fosen. Begge var svært aktive Pinsevenner i Filadelfiakirken. Even tok seg alltid tid til venner og familier – men også til dem som hadde bommet på samfunnets smale sti. Ofte møtte vi ham syklende i Oslos gater - i arbeidsklær med sekk på ryggen og stigen over skuldra. Even jobbet så mye han ville ved Franzefoss Pukkverk, men han brukte mye tid på frivillig arbeid for Bymisjonen. Gjennom tiltaket Lønn som fortjent, fikk narkomane være med på en god dags timebetalt arbeid med Even som arbeidsleder. Even viste stor respekt for mennesket i den enkelte. Han dømte ingen og visste at tilfeldighetene styrer våre lodd i livet.

Even og Susanne fikk sitt første barn i 2008 og snart vokste Susannes mage på nytt. Johanna ble storesøster til Simon og Aron. Når lykken vokste, ble leiligheten i Tøyengata trang. Even og Susanne kjøpte et gammelt hus i skogen ved Maridalsvannet, - et drømmehjem for familien på fem. Nå går våre tanker til Susanne og barna som mistet ektemann og far så brått. Vi er med dere i sorgen og tapet etter Even. «Men spora sto der og spora står der, om han e borte så leven læll».

Fred over familiens liv og Evens fine spor.

Ærefull hilsen fra Evens
svalbardvenner
v/ Linda Bakken

De som ønsker å gi et bidrag til barnas utdanningsfond kan benytte konto 0522.22.93245