Et velorganisert arbeidsliv er grunnlaget for familiesamfunnet

Reiselivet har fulgt opp stortingsmeldingen med å ekspandere på rekordtid, og antall gjestedøgn har skutt i været. Fra lokalpolitikkens side har vi støttet opp både ved å vedta næringens eget planverk som Masterplan og Temaplan, og vi har bevilget 750.000 til gjennomføring av noen av tiltakene i sistnevnte plan, og vi bevilget samme beløp som innskudd til charterfondet uten at næringen selv greide i stille med tilsvarende midler.

Det næringen imidlertid må være klinkende klar over er at grunnen til at både reiselivet og alle vi andre er her, er at det er ønsket politikk fra Stortinget, vår tilstedeværelse her er dermed et virkemiddel for å oppnå de overordnede målene i Norsk svalbardpolitikk. Og hva er egentlig målene i Svalbardpolitikken? Jo, det viktigste målet er nok at vi skal ha et «norsk familiesamfunn i Longyearbyen», og når vi da ser at antall sysselsatte i reiselivet øker, samtidig som andelen norske innbyggere går ned sier det seg selv at næringens bidrag til å oppnå dette målet er relativt beskjedent.

Dersom denne trenden fortsetter er det tvilsomt at næringen vil oppleve samme velvilje fra politisk hold i fremtiden, næringen må derfor etterstrebe å bli det verktøyet som Svalbardmeldingen forutsetter.

Hva må så til?

Heldigvis er nordmenn vant til gode kår i arbeidslivet, men det resulterer også i at et dårlig organisert arbeidsliv i Longyearbyen ikke er attraktivt nok til at en gjennomsnittlig nordmann skal flytte til Longyearbyen. Forholdene som kommer frem i forrige ukes Svalbardposten er uakseptable og må ryddes opp i, uavhengig av hvilken type ansatte man ønsker å tiltrekke seg. Og når to av bedriftseierne uttaler at det er ønske om eventyr og opplevelse som er årsaken til turnoveren i blant guidene, er det en tydelig indikasjon på at yrket ikke er attraktivt nok for de ønsker stabilitet og forutsigbarhet, i alle fall er det ikke attraktivt nok for de som er avhengig av stabilitet og forutsigbarhet. Så kan man selvfølgelig hevde at reiselivet er sesongbasert og at det derfor naturlig nok vil være mange sesongkontrakter i omløp, men når en av lederne i samme sak uttaler «De beste har alltid jobb og lever godt av dette» viser det at det nok er rom for flere helårskontrakter i bransjen.

Mitt inntrykk er dessverre dog at denne problemstillingen ikke er spesiell for guide-bransjen, men kanskje mer generell for noen aktører i næringen. Det synliggjøres veldig godt ved at enkelte av byens serveringsteder lar sine ansatte gå på tre- eller seks- måneders kontrakter, for så nokså konsekvent skifte ut hele besetningen. Dette er ansatte som godt kunne tenke seg å fortsette i jobben, og det er helårlige arbeidsplasser som godt kunne ha vært faste jobber. Men arbeidsgiveren har valgt annerledes og dessverre har det vært en stilltiende aksept for det, men slik kan det ikke fortsette.

Det er selvsagt mange i reiselivet som driver i velorganiserte former, men det er dessverre mange som ikke gjør det og, og som lokalpolitikere kan vi ikke i lengden fortsette med å legge til rette for aktivitet som indirekte motarbeider og undergraver norsk svalbardpolitikk. Næringen må derfor rett og slett ta seg litt i nakken og skjerpe seg.

De større aktørene må gå foran som seriøse og gode eksempler, ellers blir det håpløst for de mindre aktørene, uansett hvor høye ønsker de måtte ha om å drive i ordnede former. Som forbrukere må vi bruke den innflytelsen vi har, vi må velge de som driver seriøst, og ikke minst velge bort de som driver mindre seriøst, og sist men ikke minst må vi i politikken legge til rette, gjennom gunstige rammevilkår, for at reiselivet kan utvikle flere helårlige arbeidsplasser. Kanskje kan det å opprette en reiselivslinje på videregående i samarbeid med næringen vær et positivt bidrag i så måte?

Et velorganisert arbeidsliv er grunnlaget for familiesamfunnet her nord, og det må vi bidra til sammen!

Kjetil Figenschou

Leder og Gruppeleder Svalbard Høyre