Et fremtidsrettet Longyearbyen

Det vi klarer å få til her lengst nord på kloden, vil gi mye oppmerksomhet som styrker vår stedsidentitet og vårt omdømme som destinasjon. 

Energikilde, energisystem, transport og logistikk, avfallshåndtering og forbruk gir i sum Longyearbyen et unødig dårlig Klima- og miljøregnskap. Arbeiderpartiet har markert seg tydelig i disse spørsmålene, det skal vi gjøre fremover også. Men i dette innlegget fokuserer vi på energi.
 

Ambisjoner

De fleste i byen er godt kjent med utfordringene på energiverket, og den forventede levetiden frem til 2038. Kostnadene er enorme, samtidig vet vi nok for å si at ny energiforsyning vil bli billigere og gi et bedre miljøregnskap enn i dag.                                             

Sett slik er det mer et spørsmålet om hvor store ambisjoner vi setter oss og hvor fort vi vil gjennomføre dem. Men når vi først er nødt til å gjøre noe med dagens energiløsninger, så bør Longyearbyen ha et uttalt mål om å bli et lavutslippssamfunn. Veien dit består selvsagt av større og mindre gjøremål, der virkemidler for redusert energiforbruk er avgjørende, men vi kommer ikke unna det store spørsmålet om hva som er energibæreren (e).

Lavutslippssamfunn

Kjent fornybar energiproduksjon, samt lagring av energi vil være en del av en ny fremtid. Mye av dette er standard hyllevare og burde komme på plass snarlig. Det som derimot blir en utfordringen er å ha nok energi når det for eksempel er lite vind og sol eller stort forbruk. Med andre ord: hvordan klarer vi oss gjennom et helt år? Her er det mange mulige løsninger, men lokalstyret har allerede fattet vedtak om å se nærmere på hydrogen.

Det er selvsagt avgjørende hvordan hydrogenet produseres, distribueres og utnyttes før det kan sies å være miljøvennlig og bærekraftig. Men gjort rett kan hydrogen bidra til et lavutslippssamfunn, fordi det også åpner opp for bruk i både landbasert logistikk og maritim aktivitet. At både kjøretøy og båter blir en del av energimarkedet, vil i tillegg gi redusert energipris fordi vi utnytter infrastrukturen for vårt samlede energibehov bedre enn i dag, og kan sågar skaffe oss nye inntekter. Dette er en bonuseffekt. Hydrogen er derfor et svært interessant spor å forfølge.
 

Lokal kompetanse 

Skal vi nå ambisiøse mål, må det tuftes på skuldrende til det vi har. Longyearbyen som et lavutslippssamfunn må derfor bygge opp en tydelig merkevare som ivaretar våre lokale arbeidsplasser. Gruve 7 er et godt eksempel med sine mange industriarbeidsplasser. Der leverer de kull til to markeder; det ene er vårt eget kullkraftverk, det andre markedet er til industriformål. Sistnevnte er det enkelt å skaffe seg oppslutning rundt fordi vårt kull er en nødvendig råvare for stålindustrien. Betimelig nok er brorparten av salgsvolumet solgt til dette formålet.  Forbrenning av kull derimot er en råvare som kan erstattes, fordi samtlige piler peker mot andre energiløsninger som er billigere og har lavere utslipp.

Denne dobbelkommunikasjonen er det vanskelig å få oppslutning rundt, noe som er uheldig for våre mål om å ivareta industriarbeiderne, samtidig som vi sørge for at de noen og tjue ansatte på energiverket er rustet for fremtiden. Alle har de unik kompetanse som vi er avhengig av. Ikke bare den formelle kompetansen, men også identiteten, tilhørigheten og kontinuiteten de bidrar med. Det handler om å bygge en merkevare som holder Longyearbyen sammen og et lag med et tydelig budskap utad. Og Ikke minst så gjør det oss også attraktiv for en miljøbevisst befolkning som forventer nettopp dette av oss.

Vi mener derfor at et fremtidsrettet Longyearbyen er et lavutslippssamfunn fordi det bygger opp under kompetanse, nytenkning og innovasjon; både hos industriarbeidere, turismen og i forskningen. Det er en motiverende ambisjon som jeg brenner for å jobbe videre med. 

Ta vare på det det vi har og fremtiden, stem Arbeiderpartiet!