Er det virkelig ingen skillelinjer mellom politikken i de lokale partiene?

Med negativt fortegn blir det beskrevet som at skillelinjene mellom de lokale partiene er for små. Og det er mange eksempler på enighet både i fortid og nåtid.

Hva er det egentlig som skiller de fem partiene som stiller til valg? Fra venstre Jørn Dybdahl (Frp), Stein-Ove Johannessen (H), Arild olsen (Ap), Pål Berg (MDG) og Terje Aunevik (V).
Publisert

Ny hall er ett av dem. Det er jo ikke en ny tanke, men et behov som kan realiseres gjennom god økonomisk planlegging. Og Longyearbyen lokalstyre (LL) har da også fått en solid økonomi med fornuftige fondsavsetninger, innsparingstiltak og kontroll på låneporteføljen. Det trengs for vi skal tross alt gjøre mye, svært mye. Men jeg ligger ikke våken av den grunn, nettopp fordi økonomistyringen er trygg.

LL har også bygget seg opp som et godt verktøy for en demokratisk utvikling av Longyearbyen, der samarbeid på en rekke områder har vært, og er nødvendig for å løse store og små utfordringer. På havna for eksempel jobbes det konkret med å etablere ny terminal i samarbeid med Store Norske. Et annet godt eksempel, dersom vi omsetter samarbeid i kroner, er at LL benytter omlag 55 millioner for innleide tjenester per år, noe som tilsvarer 20 prosent av omsetningen. I hovedsak er dette private leverandører.

For meg har det vært en styrke med tverrpolitisk samarbeid, fordi det har skapt lokalt handlingsrom. Men nå dannes de typiske nasjonale blokkene. Og dersom vi summerer opp de borgerlige programmene så er tjenester som energi, havn, barnehage, galleri og renovasjon tilsynelatende noe LL ikke skal drive på med. Der er Arbeiderpartiet (AP) uenig og danner en tydelig skillelinje.

For det første viser innbyggerundersøkelser at brukerne i hovedtrekk er fornøyde med samtlige tjenester levert av LL. Det er da også tilstrekkelig kontroll gjennom dyktige fagfolk og en økonomi som er robust nok til å møte fremtiden. Og selvsagt, det vi tar inn på fellestjenester, skal gå tilbake til felleskapet, ikke personlig- eller selskapsberikelse.

AP vil derfor videreutvikle LL sine tjenester, og vi vil ha et fortsatt nært samarbeid med andre, men vi vil ikke avhende tjenestene.

Det er uforståelig at noen er villig til å gi fra seg tjenester som riktignok er komplekse, men tilsvarende premissgivende og toneangivende for utviklingen av Longyearbyen. Per nå har lokale politikere privilegiet å gå både ned på havna, til energiverket, i barnehagene, på galleriet og til miljøstasjonen hvor vi kan møte både ansatte og brukere. Vi kan samtale med administrasjonen. Og viktigst: Gjennomføre det vi mener er best for oss lokalt. Historisk sett har da også tjenester forbedret seg.

Dernest, maktfordelingsprinsippene mellom departementene er i sum vårt lokale handlingsrom, følgelig blir det også departementenes handlingsrom. Det gir en balanse og en mulighet for oss å styre lokalsamfunnet uten å være fullstendig prisgitt en stor Stat eller et enkelt departement. Dette er ikke en lokal tvangstrøye, men en unik mulighet. Drift og eierskap av kritisk infrastruktur, lover, regler, forskrifter, og grunnrettigheter er sentrale elementer i denne balansen. Og derfor er de ulike departementer avgjørende i sentrale spørsmål. Der Justisdepartementet, i tillegg til å ha utformet Svalbardloven, har sikret seg kontroll over Svalbard langs to akser: Sysselmannen og LL. Derigjennom også kritisk infrastruktur som energi og havn. Det er ikke tilfeldig. Sagt med andre ord, avhending av havn og energi til uansett hvem, er ikke et ensidig lokalt spørsmål, der ti ville hester -ei heller lokale travere- vil få justisdepartementet til å gi fra seg den kontrollen de har.

En kan gjerne benytte politisk energi på at tjenester skal privatiseres eller bytte hender i Longyearbyen, men for Arbeiderpartiet er det både en ideologisk skillelinje og neppe noe en kan kalle nasjonal svalbardpolitikk. Det vi trenger istedenfor er politisk kraft på oppgaver som hverken er avklart eller lovregulert, og som enten blir utført stykkevis, delt eller ikke utført i det hele tatt, men som er pressende nødvendig for den videre utvikling. Dette flytter Longyearbyen fremover.

Derfor ønsker vi å være tydelige på at dersom AP får nok stemmer og du jobber på energiverket, havna, i barnehagen, på galleriet eller med renovasjon så blir det ikke langvarige og resultatløse diskusjoner om ny arbeidsgiver, og som innbygger er du sikret direkte kontroll over de lokale tjenestene og kan påvirke dem gjennom lokaldemokratiet.

En stemme til AP er en stemme på folk i et parti som er villige til å benytte vår politiske energi og LL økonomiske muskler til å forbedre tjenestene og beholde de i offentlig eie!

Godt valg!

Arild Olsen

Lokalstyre leder og 1.kandidat Svalbard Arbeiderparti

Powered by Labrador CMS