Leserinnlegg:

Energiutfordringer i Longyearbyen

Dagens kullkraftverket i Longyearbyen har vært, - og er stadig på sakskartet. Lokalt som nasjonalt. Det er ikke ubegrunnet for driften er beheftet med svært store kostnader, levetiden nærmer seg med hurtige skritt og tilgang på energi er en forutsetning for et hvert moderne samfunn.

Energiverket i Longyearbyen.
Publisert
Lokalstyreleder Arild Olsen etterlyser en mer effektiv og kostnadsbesparende energiomstilling enn det legges opp til .

- Og derfor har det fra lokalt hold vært jobbet mye mot sentrale politikere. Dette har hovedsakelig resultert i at dagens kullkraftverk, under gitte forutsetninger, skal kunne levere energi frem til 2038. Det har også resultatet i en mulighetsstudie for fremtidige energiforsyninger. Der studiens største verdi er å ha bragt problemstillingen på den nasjonale dagsorden, noe som gir flere muligheter enn om dette spørsmålet forble lokalt.

Muligheter og lokalt eierskap

En mulighet er å innta en passiv rolle, for strengt tatt så blir det ikke fritt for strøm i Longyearbyen og nasjonale myndigheter er advart om både kostnader og tilstand, klimaavtrykket og den politiske kostnaden ved dette er selvforklarende. I mangel av en felles koordinert innsats er det strengt tatt denne veien vi nå er i ferd med å ta.

En annen mulighet, er å innta en mer ambisiøs rolle, hvor vi både peker på hvilke tekniske løsninger vi skal ha, innfasing av dette og sluttdato for dagens løsning. LL sitter på eiersiden og bærer et stort ansvar, og dagens situasjon viser til sitt fulle at det er kritisk at både energiproduksjon og distribusjonen ligger på lokale hender, slik at vi har kontroll og kan ta et solid eierskap til prosessene. Det har vi gjort frem til nå, men dette er et gylden tidspunkt for et høyere ambisjonsnivå. Dette fordrer selvsagt at staten er villig til å ta sin del av kostnadene. Men da må de ha et godt beslutningsgrunnlag. Dette er et lokalt ansvar og prosessen må eies og drives fram lokalt.

Nåværende situasjon

Som kjent leverer kullkraftverket både strøm og fjernvarme for oppvarming.

Kort fortalt er kullkraftverket, slik det er bygget i dag, ikke egnet for å legge til rette for utbygging av fornybar energi. Det er i prinsippet lite ønskelig med andre energikilder i det hele tatt. For dersom dette ikke gjøres rett, vil driftsproblemene øke i takt med at antall betalende kunder faller fra, driftskostnadene på sin side vil ikke falle proporsjonalt. Det er selvsagt løsbart, men det fordrer ulike koordinerte tiltak som samlet sett gir en positiv effekt.

Paradoksalt nok er strømprisen på et slikt nivå at de utelukket må betraktes som et politisk insitament for å dreie forbruket fra fossilt til fornybart, noe som isolert sett er bra, men ikke når det skjer lemfeldig og ukoordinert som nå.

Lokal kompetanse og veien videre

Hvorfor har vi ikke kommet lengre er et naturlig spørsmål. Jeg tror det enkle svaret er at energiverket er driftet særdeles godt og vi har evnet å ta unna mye av kostnadene heftet ved dette. Samtidig er ny viten og gammel fakta brakt på banen for alle til å forstå, ikke minst for lokale og nasjonale politikere.

For å få et godt beslutningsgrunnlag og et veikart inn i fremtiden, bør LL derfor starte et større prosjekt for å kartlegge hva som bør være fremtidens energisystem og samtidig ta mål av seg at dette er implementert lenge før 2038. Med stor sannsynlighet kan vi si at en gradvis innføring vil gi en forutsigbar og rimeligere overgang til en ny energikilde, enn et umiddelbart skifte der vi avventer situasjonen inntil en rød og en grønn knapp trykkes inn samtidig.

Vi har fortsatt mye å lære og i fortsettelsen vil den lokale kompetansen, som ikke minst reflekteres gjennom de 27 ansatte på kullkraftverket være til uvurderlig hjelp, for å ikke si en forutsetning på linje med statlige bidrag for at vi skal kunne ivareta dagens og fremtidens behov.

Prosessen må kort og godt være lokalt drevet, men nasjonalt applaudert om vi skal lykkes.

Kostnader

Kullkraftverket har vist seg svært kostnadskrevende, og anslåtte prognoser viser om lag 1,8 milliarder i bare kjente driftsutgifter frem til 2038. Selv om dette bare er prognoser kan vi med stor sikkerhet si at det ikke blir billigere og usikkerheten rundt kostnadene kommer til å øke i takt med alderen.

Dagens tekniske problemstillinger og kostnader er godt kartlagt, men like fullt ender vi trolig opp med å bruke frisk kapital for å opprettholde dagens situasjon.

Staten trekker seg ut med sin økonomiske bistand, hvorpå LL etter alle solemerker ender opp med å bruke om lag 15 millioner for å subsidiere de allerede høye strømprisene. Penger vi heller skulle benyttet til andre formål, som for eksempel ENØ- tiltak som ville redusert fjernvarmeforbruket.

I tillegg legger vi opp til å måtte bruke, i et spleiselag med staten, om lag 55 millioner kroner på en ny reserveenergiløsning, noe som gir oss økt trygghet når kullkraftverket får driftsproblemer. Viktig og nødvendig i seg selv, men det hadde vært mer rasjonelt om vi samtidig hadde sørget for at reserveløsningen bidro til energiomstilling, fremfor å opprettholde den. En annen og mer fremtidsrettet tilrettelegning betyr selvsagt økte investeringer, men batteri og termisk lager kombinert med utbygging av vind og sol, vil legge til rette for redusert bruk og driftskostnader på kullkraftverket. Men da må altså det nasjonale bidraget økes nå når byggingen av reserveløsning først skal iverksettes.

Det interessante her er ikke hva, men hvordan de ulike energisystemene og distribusjonsleddene fungerer sammen som et helhetlig system.

Kort oppsummert

Dagens situasjon har få fordeler, med tilsvarende mange ulemper og den bringer oss ikke inn i fremtiden. Legger vi til at den største energikunden er energiverket selv, og at vi kjøper råstoffet fra den andre største kunden, så må regnestykket være interessant for bevilgende myndigheter. Samlet sett er 30 prosent av forbruket fordelt på disse to. Om vi tar med de øvrige fire store strømforbrukene er det samlede forbruket på 49 proent. En fellesnevner for dem alle er en eller annen kobling mot staten, sett slik synes utgifter til inntekt ervervelse å være et bærende prinsipp i Longyearbyen, for energiomstillingen er i gang, men vi velger å gjøre det på den mest kostnadskrevende og tungvinte måten for alle parter.

Arild Olsen,
lokalstyreleder

Powered by Labrador CMS