En rimelig innstramming i Longyearbyen

Artikkel 1 i Svalbardtraktaten gir Norge suverenitet over Svalbard. Alle øvrige artikler gir tilsluttede lands borgere like rettigheter på øygruppen. Unntaket er de matrikulerte grunnstykker tildelt okkupantene i forbindelse med opprettelsen av traktaten, så lenge okkupant-utmålene eller andre utmål er intakte. Det er da opp til eieren av grunn og bergverksrettigheter suverent å bestemme over grunnstykket, hvilket er tilfelle for Store Norske når det gjelder Longyearbyen.

Dette samfunnet var som kjent opprinnelig bygget opp for å ivareta de ansattes livsopphold og industrielle funksjoner i gruveselskapets virksomhet. At Svalbard-traktaten gir borgere av alle land som har tilsluttet seg traktaten lik adgang til å drive næring og ta opphold på øygruppen, innebærer ikke at de er gitt rett til å benytte seg av de fasiliteter det nå statseide norske gruveselskapet har etablert på sitt grunnstykke. De har heller ikke krav på ytelser eller innflytelse, selv om Norges velvillighet gjennom mange år kan ha skapt forventninger om at man har det.

Denne saken handler om hvem som skal kunne stemme frem de personene som skal utgjøre lokalstyret og dermed kunne representere befolkningen i spørsmål om fordeling av byrder og goder i lokalsamfunnet. Ikke minst går dette ut på å avklare hvem som skal ha rett til å velge de som skal forvalte norske skattepenger som i all hovedsak har sin opprinnelse i nærings- og arbeidsliv på fastlandet. Svalbardloven fastsetter at lokalstyrets virke skal skje innenfor rammen av norsk svalbardpolitikk utformet av landets regjering med forankring i nasjonalforsamlingen. Dette framstår som en god demokratisk overbygning for lokal styring.

Det koker altså ned til at de som på alle områder ellers er fullstendig likestilte her på Svalbard, ikke skal kunne stemme fram eller være valgbare til den forsamling som utgjør det øverste organ i folkestyret av Longyearbyen som vår nasjon har valgt å benytte som et av sine verktøy for å kunne utøve suvereniteten gitt i traktatens artikkel 1.

For øvrig må vel Svalbardtraktaten i seg selv sies å være kanskje den mest inkluderende og grunnleggende demokratiske oppfinnelse på vår jord. Den tilrettelegger for det enkelte samfunnsmedlems livsutfoldelse og ivaretakelse av grunnleggende interesser i en unik utstrekning sett i forhold til hvilke muligheter man som utlending vil finne noe annet sted i verden. Men et sted må grensen gå. Hvilket annet samfunn i verden kan man som utlending troppe opp i, til og med uten visum, og forlange medbestemmelse i forvaltning av landets skatteinngang?

Svalbardtraktaten ivaretar den enkelte borgers interesse så sant du kommer fra en nasjon som har gitt traktaten tilslutning. Vi kan oppsummere det med at intet sted i verden har en borger av verdenssamfunnet større muligheter og frihet enn her på Svalbard, og særskilt i Longyearbyen som er Store Norske Spitsbergen Kulkompani sin private annekterte eiendom hvor okkupanten (selskapet) har fullstendig råderett. Denne uken er det 94 år siden eiendommen ble tildelt selskapet den 24. september i 1927 av Svalbard-kommissær Kristian Sindballe. I dag blir altså borgere av alle nasjoner, både de som er tilsluttet traktaten og faktisk andre (eksempelvis borgere av Thailand), av norske myndigheter raust tilbudt rett (mot et bidrag redusert av subsidier) til å oppholde seg og benytte seg av den infrastruktur som er bekostet av selskapet og den norske stat.

Eier av Store Norske, Staten ved Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), valgte i 2015 å overføre eierskap til samtlige av selskapets åtte grunnstykker (traktateiendommer) til seg selv i forbindelse med refinansiering av gruveselskapet. Samtidig med refinansieringen kjøpte hovedaksjonær NFD ut øvrige aksjonærer slik at NFD nå er eneeier av selskapet og samtidig direkte eier grunnstykkene. Men bergverksrettighetene som gir grunnlag for å bestemme over aktiviteten på grunnstykkene, ligger for alle åtte fortsatt i Store Norske. Departementet har tidligere flyttet rundt på eierskapet til enkelte av disse eiendommene etter hvor de har funnet det passende å eie disse, mellom gruveselskapet og departementet.

Videre er man i tillegg til det traktaten gir en av rettigheter hjertelig velkommen til å ytre seg, til å delta i organisasjons- og arbeidslivet, og derigjennom være likestilt med alle. Men man er ikke valgbar for det norske lokalstyre som eneste begrensning i sin livsutfoldelse. Kort oppsummert koster det AS Norge årlig store summer over statsbudsjettet å drifte dette samfunnet. Det myndighetene nå foreslår er at valgbarhet og stemmerett skal være likt på Svalbard som i en fastlandskommune. En person som kommer fra et annet land, må ha bodd tre år i en norsk kommune for å opparbeide kunnskap om og tilknytning til norsk styresett og samfunnsstruktur. Etter mitt skjønn må den gavepakken som Norge byr traktatpartenes borgere på, være unik når det gjelder tilretteleggelse for alle oss som har valgt å ta opphold på og drive virksomhet ut ifra eiendommen gårdsnr 22, bruksnr 1 Longyeardal. Her mener jeg nordmenn så vel som utlendinger.

Når det er sagt, kan det være både klokt, berikende og forsvarlig at Norge tilrettelegger for flere enn egne borgere. Fordi vi besitter helt sentrale infrastruktur-elementer som letter tilgangen til øygruppen og høyarktiske områder omkring, kan vi sågar ha forpliktelser til å la andre land og deres borgere bruke våre havner og fotfester her oppe til de formål som traktaten åpner for. Men det er ikke det denne saken handler om.

Når våre sentrale myndigheter nå ser det som en styrke for utøvelse av vår suverenitet over øygruppen at stemmeretten forankres i god norsk samfunnsforståelse, er dette etter mitt skjønn god, langsiktig og ansvarlig norsk svalbardpolitikk. Innstrammingen av dagens praksis er naturlig sett i lys av utvikling i befolkningssammensetning og nasjonalitet. At en slik endring skulle framstå som urimelig overfor andre lands borgere eller skille seg negativt ut sammenlignet med hvordan andre lands bosettinger drives, er det ikke grunnlag for å hevde. Det er vel ingen norsk borger som føler seg kallet til å forsøke å kreve medbestemmelsesrett over Trustens gjøren og laden i Barentsburg eller på et av deres øvrige tre grunnstykker?

Det bør være svært enkelt for lokalstyret å kunne enes om en høringsuttalelse i denne saken. Forslaget om innstramming av stemmerett og valgbarhet ligger vel innenfor både det rettslige grunnlaget Norge har for en slik disposisjon og er uten den demokratiske slagside enkelte hevder. Svalbardtraktakten av 9. februar 1920 gjøres gyldig gjennom implementeringen av bergverksordningen datert 14. august 1925 som utgjør grunnlaget for ratifikasjon. Disse to er dermed uløselig knyttet til hverandre og utgjør grunnlaget for Norges suverenitetsutøvelse, samtidig som det regulerer borgere av traktatlandenes adgang til øygruppen og andre viktige forhold. Høringsuttalelsen herfra må bygges på dette rettslige grunnlaget og gjenspeile hvilken nasjon som bærer kostnadene.