En hobbypsykiatrisk analyse av fenomenet

Videre registrerer vi at flere av våre samtidige reiser opp igjen etter noen år, noen for å bli og andre for å få seg en skikkelig runde med frustrasjon og forvirring i forhold til hvor de hører hjemme.

La meg først si at årene på Svalbard vært de beste årene vi har opplevd sammen, men tiden etter at vi kom hjem har vært strevsom blandet med et hav av flotte og uvurderlige minner.

Jeg arbeider ved en psykiatrisk mottakspost ved Universitetssykehuset i Stavanger og kommer derfor til å prøve meg på en psykiatrisk vri på fenomenet med betydelig selvironi.

Etter å ha gått igjennom de forskjellige fasene selv, velger jeg å dele opp «lidelsen» i følgende kapitler.

• Den grunnleggende «fella» før beslutning om å reise til Svalbard foreligger.

• Første symptomer på at «lidelsen» er i ferd med å feste seg

• Utsettelse av planlagt nedreise til fastlandet

• Det schizofrene valget og, eller et liv med bipolare svingninger

• Prognose symptomatologi og lidelses trykk.

Til slutt, avslutte med noen betraktninger rundt hvordan «lidelsen» ser ut til å ha en innebygget evne til å opprettholde indre uro, manglende beslutningskompetanse og liten evne til å glede seg over det nære.

Alle har sine egne grunner for å tenke tanken at jeg vil reise og etablere meg i Longyearbyen for ikke å snakke om Ny Ålesund eller Austfjordneset. Det er rimelig å anta at det er en link mellom hva som er grunnlaget for oppreise og «sykdomsutvikling» når en kommer hjem. Dersom utgangspunktet er livskrise, ugreier i relasjoner der ekteskap og unger skal berges, økonomiske vansker, den grå hverdagen og manglende oppdrift, er det duket for at »lidelsen» uten at du egentlig forstår hva som skjer får en betydelig utbredelse ved hjemreise der behandling og prognose er dårlig.

Ved ankomst Longyearbyen vil de første symptomene på at du er infisert komme etter å ha deltatt på UNIS sitt HMS kurs om høsten. Etter den siste kvelden går du ut og tenker: Jeg tør ikke gå lenger enn til Nybyen og Burmaveien, dette er jo livsfarlig, og jeg hverken kan noe eller har erfaring.

Men det er nettopp dette som var en del av grunnlaget for at du reiste til Svalbard. Lære, utfordringer, utvide horisont, mestre og føle trygghet i det som virker farlig og uforutsigbart. Sakte tar du på deg boblejakka, lua, sekken, ull skift og rifla over skulderen og du våger deg inn i Todalen og du kommer fra det med en voksende selvbevissthet. Ja det er nesten slik at du ser deg selv som fangstmann på Gråhuken. Neste gang er det Platåfjellet og da ligger ikke Trollsteinen langt unna. Du er hekta!!!!!

Det griper om seg. Du finner fellesskap, drar på tur med skuter og venner, landskap farer forbi og tårene triller av et hjerte som til de grader røres av skjønnhet, sårbarhet og uberørthet natur noe som finner klangbunn i din egen sjel. Dette er meg…….

Vi hadde tenkt 3 år i Longyearbyen. Det ble fire, men under sterk tvil. Med 6 barn og 20 barnebarn var det lettere å ta beslutningen. Selve utsettelsen bar bud om at vi ikke var ferdige med Svalbard, og det er vi fortsatt ikke, og det er ingen grunner til å tro av vi noen gang blir ferdige.

Helse Norge sier følgende om schizofreni: «Å ha schizofreni betyr at du i perioder har vrangforestillinger eller hallusinerer. Du kan miste kontakten med virkeligheten. Tilstanden kan være skremmende og vanskelig å leve med».

Årene etter Svalbard passer godt inn i denne beskrivelsen. Symptomene blir stadig forsterket av opprettholdelse av kjære relasjoner som enten fortsatt bor i Longyearbyen eller har reist ned. Hver fredag blomstrer symptomene når Svalbardposten hentes inn fra postkassen og forsterkes ytterligere med ett glass vin. Du følger med på YR.no, iskartet studeres nøye og med daglige besøk på WEBCAM Longyearbyen er du alltid oppdatert. Det er på denne tiden at vrangforestillingene får tak og vi drømmer om å reise opp igjen, leie en hytte for å overvintre, søke Sysselmannen om et år på Austfjordneset. Bagateller som at jeg er 73 år og har en kropp til en 73 åring feies under teppet og bagatelliseres. At jeg er et uvurderlig tilskudd til byens arbeidsliv og selvsagt blir headhuntet til en godt betalt jobb er selvsagt, og utgjør en del av «vrangforestillingene». Når det emosjonelle landskapet nå er på bristepunktet og jeg ved en ren tilfeldighet kikker bort på Storø sitt litografi av Larsbreen på veggen og ser på Tommy Sandal sitt reveskinn som henger ved siden av, ja da er vi i nærheten av å frambring hallusinasjoner. Tårene tvinger seg fram, og minnene velter over oss som flodbølger og vi blir sittende å se på bilder og snakke om Holtedalsfonna og skråkjøringa rett før vi kom til Ny Ålesund. Vi snakker om store naturopplevelser, isbjørner, hytterever og at vi sammen lærte litt om å ferdes i dette landet.

Symptomatologien og lidelsestrykket går i bølger. Det er perioder da fastlandslivet blir grått og trått og Svalbard dukker opp over den mentale horisonten og lengselen forsterker seg og du kan oppleve at du enten glir inn i melankoli eller en kunstig oppstemthet noe som harmonerer med bipolar lidelse. I manisk fase er ofte ukritiske beslutninger en del av sykdomsbildet og det er her «pasienten» får det for seg at den eneste løsningen er å reise opp igjen for å innta det landet som var, men det er ikke sikkert at det landet som var fortsatt er.

Til slutt noen tanker etter å ha gått «denne veien» i 5 år. Hvordan redusere lidelsestrykk og symptomer.

• Si opp Svalbardposten og dersom du velger å forsetter abonnementet ikke kombiner lesing med ett gass vin.

• Si opp Facebook kontoen din, ligg unna kjøp og salg Longyearbyen og hold deg unna bilder av Svalbard

• Skaff deg nye venner og legg til rette for felles opplevelser

• Hold deg unna ledige stillinger, Longyearbyen

• Ligg lavt i forhold til Svalbardianere og ikke meld deg inn i foreningene

• Ligg unna Webcam, iskart og YR.no

• Gjør som noen kjære venner gjorde når de reiste hjem fra Svalbard. De kjøpte seg en hytte på Hardangervidda og la til rette for fortsettelse av livet etter Svalbard.

Har jeg fulgt mine egen råd? Nei, absolutt ikke, derfor er det mulig å beskrive «lidelsen» og kanskje bidra til at andre slipper billigere fra det en vi har gjort!

Når alt dette er sagt, så dreier det seg kanskje om noe så enkelt som: Hvor er graset grønnest? Og kanskje er svaret like enkelt: Der du er nå!!!!

Vennlige hilsener

Øivind Lundh

Oivind.lundh@gmail.com