En dugnad for å bevare byens arbeidsplasser

Ingen nevnt, ingen glemt, men takk til hver og en. Men hva kan vi gjøre for at konsekvensene skal bli minst mulig for hver enkelt? Og hva kan vi gjøre for at flest mulig av arbeidsplassene fortsatt skal være her når verden normaliseres?

Ofte hører vi både bedrifter og institusjoner si «(men) vi har jo et samfunnsansvar» gjerne etterfulgt av formuleringer som «så derfor må vi» eller «derfor kan vi ikke» eller at det brukes som en argumentasjon for å motta særbehandling. Det er bra at det er mange som er bevisste på sitt samfunnsansvar, og her nord vil jeg faktisk si at alle som driver næring har et samfunnsansvar. De største aktørene, mer enn de minste.

Men når skal man egentlig ta dette samfunnsansvaret? Noen mener det er et samfunnsansvar å støtte frivilligheten, og det er det absolutt. Men det er også et samfunnsansvar å bidra til og opprettholde aktivitet, det er et samfunnsansvar å bidra til at de som rammes mest får en lettere hverdag, det er et samfunnsansvar å bidra til at flest mulig opprettholder sin kjøpekraft, det er et samfunnsansvar å bidra til avlaste risiko.

For politisk ledelse i Lokalstyret var første prioritet å sikre inntekt for de som ikke har rett på dagpenger. Vi er svært takknemlige for at Stortinget og regjeringen kom oss i møte her, Longyearbyen Lokalstyrets administrasjon har virkelig hevet seg rundt, og de første søknadene er allerede under behandling.

Videre har vi fokusert hva Lokalstyret kan bidra med for å lette hverdagen til de som rammes, og her vil det i første omgang bli muligheter for å få utsettelse på «kommunale» avgifter. For å opprettholde aktivitet i næringslivet har vi vedtatt å midlertidig fravike fra LLs innkjøpsreglement slik at administrasjonen kan gå til direkte innkjøp av varer og tjenester og målrette disse innkjøpene mot de bedriftene som trenger det mest. Det jobbes med særskilte tiltak for reiselivsnæringen, og for å sikre drift av Visit Svalbard, og flere tiltak vil komme. Men dette er dessverre ikke nok, dette er en dugnad som vi er avhengig av at alle deltar på for at vi skal lykkes.

Store Norske-direktør Jan Morten Ertsaas går foran som et enestående eksempel når han sier at han vil se på hva Store Norske kan gjøre for å redusere husleieprisene til de som rammes. Helt i andre enden av skalaen finner vi bedriftslederen som vil redusere faste kostnader ved å «se nærmere» på leilighetene som leies ut til de ansatte som blir permittert, og eiendomsinvestoren som utover reduksjon i kommunale avgifter viser liten interesse for å redusere husleien til leietakere som rammes.

For noen dager siden snakket jeg med en butikkeier i byen som anslo at han hadde et tap på rundt 70 prosent av normal omsetning, men han skulle holde sine ansatte i jobb. Mitt spørsmål var da om han fikk det til å gå rundt på den måten? Svaret jeg fikk gledet meg virkelig; «Ja, jeg har vært i krigen før, og vet hvor små marginer jeg trenger for å få det til å gå rundt». Her har vi altså en butikkeier som er villig til å drive med minimale marginer for å holde sine ansatte i arbeid, her snakker vi dugnadsånd! I motsatt ende av skalaen finner vi de som benytter seg av rimelige permitteringsordninger for å kompensere for normale sesongsvingninger, og kanskje til og med øker sine egne marginer på den måten.

Så har vi alle et ansvar for å opprettholde økonomisk aktivitet, la oss droppe netthandelen og heller handle lokalt, de som kan fremskynde planlagte investeringer og prosjekter bør gjøre det, og påbegynte prosjekter som utbyggingen av butikken må gjennomføres som planlagt. Når jeg først er inne på butikken registrerer jeg at det er litt sutring på grunn av utbyttet til medlemmene settes ned fra 4 til 1 prosent. Ja, jeg kaller det sutring. Dersom en reduksjon av utbyttet kan bidra til at butikken kan holde flere ansatte i arbeid og gjennomføre utbyggingen, kan utbyttet gjerne settes til null for en periode.

En tilbakemelding jeg har fått fra mange bedriftseiere er at de føler det er lite hjelp å få fra sin bankforbindelse, felles for alle disse er at de benytter seg av Sparebanken Nord-Norge, landsdelens egen bank. Sparebanken Nord-Norge slår seg ofte på brystet når de deler ut penger til forskjellige gode formål, og all ære til banken for det. Men hva er egentlig samfunnsoppdraget til banken? Jo, bankens samfunnsoppdrag er å bidra til aktivitet i landsdelen ved å ta risiko gjennom å gi lån til investeringer som skaper aktivitet.

Det vil si at det er bankens samfunnsansvar å gi lån til de som vil bygge seg et hus i distriktene for å kunne bo og jobbe der, selv om salgsverdien av huset er mindre enn kostnadene ved å bygge det. Det vil si at det er bankens samfunnsoppdrag å gi lån til bedrifter som trenger det for å kunne gjennomføre investeringer, og i tider som denne forventer jeg at bankene er villige til å redusere egne marginer og være rause med avdragsfrihet dersom dette kan bidra til økt aktivitet. Jeg forventer også at bankene er villige til å ta en vesentlig høyere risiko enn normalt på sin andel av kriselånene som gis når staten garanterer for så mye som 90 prosent av lånene.

Hvor stort samfunnsansvar tar du og din bedrift? Det er selvsagt opp til hver og en av oss hvilken ende av skalaen vi vil plassere oss selv, men dugnad er noe som skjer kollektivt, og to ting er sikkert; De som deltar på dugnaden vil ha et bedre utgangspunkt for å komme tilbake til normalen, enn de som overlater dugnaden til alle andre og det er i krisetider vi ser hvem som virkelig er bevisste på sitt samfunnsansvar.

Kjetil Figenschou

Nestleder Longyearbyen Lokalstyre og Leder Svalbard Høyre