En bauta til Leif Magne Helgesen!

Til høsten forlater han både oss og den store katedralen her oppe som naturen er for ham. Inne i denne ‘katedralen’ ligger Svalbard kirke som hans møtested med oss. Tankene vandrer tilbake. Mange minnes Leif Magnes fantastiske og rørende bidrag til sjelslivet vårt her på Svalbard. Og ikke bare der, men langt utover øygruppen. Hans programmer, konserter, prekener og ikke minst hans mange bøker har bidratt til å sette øygruppen på kartet som en base for norsk åndsliv. Og de har trøstet mange og gitt mange nytt mot.

Mot til å leve, mot til å gi, ikke bare ta.

Naturen på Svalbard forlanger vår ydmykhet. Leif Magne har hjulpet oss å sette ord på den og minner oss stadig på dette. Hans ord skal minnes mens Isfjorden forurenses av skip med tusenvis av «tax free tilskuere» som mater penger til storkapitalens hemmelige konti i skatteparadis. Javisst, gjelder dette mange mindre fartøy også, utflagging heter det når det norske flagg forsvinner. Det samme med bruk og forbruk av billig arbeidskraft, ikke bare på Svalbard, men på verdensbasis.

Leif Magne har satt fingeren sin på alt dette, fra krigen i det tidligere Yugoslavia til krigen i Palestina, med forståelse for at alle konflikter og misbruk av tillit har minst to sider. Eller som en astronom på Hawaii en gang sa det til meg på observatoriet der: vi pleier å si at alt har minst 360 sider...

Leif Magne har vært og er vår hverdagshelt i Longyearbyen, vår dårlige samvittighet, vårt ansvar for hverandre i vårt unike nære fellesskap i Høy-arktis og han er vår norske fanebærer, trygt plantet i øygruppens norske suverenitet.

Jeg minnes at Peter Just Melleby, den siste levende fra frigjøringen av Svalbard våren 1942, fortalte meg at han under evakueringen høsten 1941 stod på Skjæringa ved siden av direktør Einar Sverdrup. Han spurte Einar hvem den ensomme mannen var som stod for seg selv et stykke unna. ‘Det er presten’, svarte Einar Sverdrup. Og han føyde til at denne presten ikke var blitt noe særlig populær etter at han hadde satt i gang stiftelsen av en avholdsforening i Longyearbyen.

Leif Magne tar seg gjerne en sosial øl etter øving med mannskoret til Store Norske, men drikker ellers ikke mye alkohol. Han ble etter eget utsagn prest etter å ha opplevd tax free butikken på danskebåten..men til gjengjeld er han blitt både ‘årets Svalbardianer’ og mye mere til. Man kan godt si at han har satt kirka i sentrum og har båret en fakkel av kjærlighet på sine stafettløp til fangstmenn , værstasjoner og forskningsanlegg i utedistriktet her oppe.

Vi liker å stille spørsmål, setter spørsmålstegn. Leif Magne bedyret at vi godt kan spørre, men at han ikke har svarplikt. Om han da har noe svar. Det gjelder oss alle. Ved en slik anledning stilte han meg et motspørsmål:’ Hva tror DU vil skje med konflikten i Palestina? Jeg svarte kontant: ’Sannsynligvis den 3. verdenskrig hvis det fortsetter slik der nede’. Hvorpå Leif Magne svarte: ‘Ja, da har du jo svaret!’ Dette er Leif Magne fullt ut: kontroversiell og samfunnsengasjert. Hans minne står som en bauta i Ishavet og det er vi som har reist den i våre minner og med vår takknemlighet.

For som det står i Håvamal: «Det står langs veien ikke en stein på en grav dersom en slektning ikke reiser den!»

Vi er alle Leif Magnes åndelige slektninger, åndsbarn av Guds nåde.

Lykke til på verdensbasis i ditt nye kall for Sjømannskirken og mange takk for at du er til!

Waling T. Gorter,

Longyearbyen, august 2018