Elefanten i rommet - Om endringer i lov og forskrifter for turisme og miljø

Norske myndigheter har med fremleggelse av forslag til endringer av Svalbardloven med tilhørende forskrifter og forslag til ny forskrift om sikkerhet i felt mv. på Svalbard fremmet ønsker om kraftfulle nye reguleringer for ferdsel og turisme på øygruppen.

Jeg mener det nå er nødvendig med nye, forsterkede offentlige reguleringer men at forslagene på endel område bærer preg av for lite dialog med næringen.

På ett område mener jeg imidlertid forslagene er for svake; kanskje er dette «elefanten i rommet» som ingen riktig tør ta tak i, nemlig et behov for å etablere konkrete volumbegrensninger for turismeutviklingen på Svalbard.

Bakgrunn

Undertegnede har erfaring fra denne utviklingen med aktivitet sommer og vinter siden 1984. De første årene i regi av selskapet Ulf Prytz Adventure Travel AS med seilskuter på nordvestkysten av Spitsbergen og ski-rundturer med Ny Ålesund som utgangspunkt. Selskapet var først i i Norge for aktive naturbaserte opplevelsesreiser til reisemål og nasjonalparker og verden over, blant annet på Galapagos, til Antarktis og mange andre natur-destinasjoner i seks verdensdeler. Både profesjonelt og privat har fulgt med på og sett på nært hold hvordan forvaltningen på noen av disse steder har fungert relativt bra, mens andre reismål slett ikke har greid å styre utviklingen på en tilfredsstillende måte.

Som ledd i norsk tilstedeværelse og suverenitetshevdelse på Svalbard åpnet Norge i 1989 for styrt turisme som ett av tre ben å stå på, sammen med gruvedrift og forskning/undervisning. 1990 etablerte jeg Svalbard Polar Travel AS og utviklet en ikke ubetydelig helårs virksomhet, både med utgangspunkt i Longyearbyen, men også båt/skipsbasert aktivitet med ekspedisjonscruise, kortcruise og diverse camps (mest i Raudfjorden og på Blomstrand). I 1995 bygget vi det som i dag er Radisson Blue Spitsbergen Hotel og et par år senere Polarsenterbygget ved siden av.

Vi forsøkte å ivareta hensynet til natur og kulturminner i vår virksomhet. I Svalbard Polar Travels regi arrangerte vi blant annet allerede fra 1992 årlige samlinger /kurs for våre turledere, hvor miljøvennlig ferdsel og sikkerhet var de sentrale elementene. Dette var basert på mine erfaringer som klatreinstruktør og fjellfører, først ved Høgfjellsskolen Norsk Alpinsenter, deretter ved Nord-Norsk Klatreskole som jeg startet og senere som koordinator for de Alpine Fjellredningsgruppene i Norge.

Reiselivspolitikk og miljøarbeid

I løpet av disse årene engasjerte jeg meg i reiselivspolitikken på Svalbard, særlig med tanke at turismevirksomheten ikke måtte skje på bekostning av den sårbare arktiske naturen eller kulturminnene. Dette var begrunnet både med mitt personlige syn på naturens egenverdi og fordi jeg har ønsket å formidle opplevelser av den urørte arktisk villmarksnaturen til våre turdeltakere og å skape ambassadører for vern av nature. At et slikt vern på lang sikt ville bidra til å beskytte Svalbard-turismens fremste «produkt» nemlig naturen, var også et forretningsmessig argument.

I 1996 tok jeg initiativet til dannelsen av, og var første formann i Svalbard Reiselivsråd. I 2003 tok jeg likeså initiativet til dannelsen av AECO, (Association of Arctic Expedition Cruise Operators). Fra min side var hovedperspektivet for begge organisasjonene at næringen i felleskap skulle ha fokus på natur, miljø og sikkerhet. Organiseringen muliggjorde også for et systematisk samarbeid med lokale og sentrale myndighetene. Min holdning har hele tiden vært at det er viktig med sterke offentlige reguleringer, men også en betydelig grad av selvregulering fra bransjens side. At bransjen selv kunne ha en «hånd på rattet» medførte ikke bare et stort egenansvar, men bidro også til gode praktiske løsninger på utfordringene. Det forbilledlige og proaktive arbeidet Svalbard Reiselivsråd og AECO og deres medlemmer har stått for opp gjennom årene burde være godt kjent og verdsatt både av forvaltning og politikere.

Selv var jeg dessuten aktivt involvert i natur- og miljøarbeid innen reiselivsorganisasjoner både nasjonalt og internasjonalt.

Utviklingen av Svalbard-turismen

Utviklingen av Svalbard-turismen i de første 30 av disse årene, frem til og med 2010, gikk ganske jevnt og trutt med moderat vekst både til lands og vanns og med veksttall stort sett under 5% pro anno.

Fra og med 2011 skjedde det plutselig en økning i vekstrate med opp mot 10-20% pro anno. At myndighetene ga sterke insitamenter for etablering av ny næringsvirksomhet i Longyearbyen etter beslutningen om nedstenging av gruvedriften i Svea, bidro etter mitt skjønn til ytterligere oppheting. Om vi ikke hadde fått korona-epidemien, hadde denne veksten antakelig fortsatt i samme halsbrekkende tempo.

Innenfor den sjøbaserte turismen har nå de store kapitalsterke «mainstream» cruiseselskapene oppdaget Svalbard. Ekspedisjonscruise har hittil vært en virksomhet forbeholt relativt små spesialiserte aktører, men har nå blitt en ny trend hvor de store vil delta. Reisemålet Svalbard blir mer og mer attraktivt, både til lands og til vanns, i en verden som søker «trygge» reisemål med fokus på natur og opplevelser. Det er all grunn til å forvente kraftig vekst i årene som kommer om ikke ytterligere coronautbrudd, krigskonsekvenser eller annet bremser utviklingen.

Forslag om volumbegrensninger som del av lov og forskrifter

Når det gjelder forslagene om endringer i Svalbardmiljøloven med forskrifter og Forskrift til sikkerhet i felt, vil jeg først si meg enig i at nye og strammer reguleringer fra myndighetenes side nå behøves. Samtidig mener jeg forslagene til nye reguleringer på en del områder er unødvendig detaljerte, og i mye større grad burde vært utformet i samarbeide med næringen basert på deres erfaringer og kunnskap.

Jeg går imidlertid ikke inn på dette, men tar i stedet opp nødvendigheten av å etablere volumbegrensninger på Svalbard-turismen. Etter min oppfatning må det nå settes reelle bremser på i veksten.

Begrunnelser for volumbegrensninger

Etter mitt syn har deler av turismeutviklingen på Svalbard snart nådd et nivå som både er en belastning for flora og fauna og reduserer villmarks-karakteren i områdene med mest ferdsel. Jeg tenker blant annet på ekspedisjonscruise-turismen i fem - seks klynger av ilandstigningssteder som har særlig høy besøksfrekvens. Det gjelder slik jeg oppfatter det mer eller mindre i Hornsund, Bellsund med munningen av Van Mijenfjorden, Nord-Vest Spitsbergen, Liefdefjorden med Monacobreen, og Murchinsonfjorden på Nordaustlandet. Dette er områder som i stor grad sammenfaller med de fleste av landstigningsstedene forslått i høringsnotatet. Direktoratet mener at deres forslag, som innebærer konsentrasjon og videre vekst i anløp og landstigninger i disse områdene, «vurderes å ivareta reiselivsnæringens grunnlag for naturbasert reiseliv på sikt» (s 38. i Høringsnotatet), noe jeg stiller spørsmål ved.

Jeg tenker også på hovedrutene for scooterturer fra Longyearbyen til Van Post breen eller Barentsburg med de «uendelige» rekkene av hundrevis av scootere. At villmarks-opplevelsen etter hver er sterk redusert kan det ikke være tvil om. Slik det er i dag, nærmer det seg faretruende masse-turisme.

Jeg mener vi allerede uten de foreslått reguleringer nærmer oss en tålegrense av slitasje på naturkvalitetene og forringet opplevelseskvalitet for de besøkene. All min erfaring tilsier at det er stor forskjell på å være relativt alene på et sted i naturen med sin egen gruppe, enn om man er omgitt av «fremmede» grupper eller flåter av andre båter/skip.

Opplevelseskvaliteten er sterkt forringet når 4-6 ekspedisjons-cruise skip med til sammen kanskje 25-30 gummibåter «til enhver tid» har aktiviteter mer eller mindre samtidig innenfor et lite område. At en slik konsentrasjon av trafikk påvirker dyre og fugleliv i området kan det heller ikke være tvil om. Slitasje på landskap og flora ved mange daglige landstigninger fra mange skip er uunngåelig.

Slik ferdselsvolumet nå nærmer seg, er det for meg åpenbart at vi forringer naturopplevelses-kvalitetene for turistene og naturkvalitetene i seg selv. Dette ikke minst sett i perspektiv i at naturen ikke bare er til for menneskets skyld og deres bruk, men har en egenverdi vi mennesker har ansvar for å verne om. Når vi tenker på den globale forringelse av naturverdier som konsekvens av menneskets overforbruk blir det ekstra tydelig hvilket ansvar vi har på de få steder hvor forringelsene enda er små, slik som på Svalbard.

Det er ikke å forvente at reiselivets organisasjoner selv uten videre kan gå inn for begrensninger i volum av ferdselen slik jeg foreslår. Medlemmers ulike meninger og planer må hensyntas, inklusive konkurransehensyn. Jeg tror imidlertid mange aktører ser med bekymring på utviklingen og deler mine synspunkter.

Det er viktig å sette i gang denne prosessen med en gang, helst som del av det reguleringsarbeidet som nå pågår, for å unngå at vi kommer i den situasjon at vi om noen få år må sette foten kraftig ned og innføre akutte begrensninger eller stopp på aktiviteter og volum, noe som da kan bli mye mer smertefullt for alle parter og i mellomtiden ha påført naturen ytterligere skader.

Jeg hverken vil eller kan fremme konkrete forslag til hvordan slike volumbegrensninger bør utformes og organiseres, men mener en prosess med å arbeid frem slike bør igangsettes straks og i nært samarbeid med berørte parter. Drøftelse av konkrete volumbegrensninger vil påvirker mange andre forhold i høringsforslagene blant annet hvordan man ser på antall og steder for landstigning.

Jeg må innrømme at jeg ha vært svært heldig som har fått oppleve nesten alle deler av Svalbard sommer som vinter både på jobb og privat gjennom nesten 40 år. Jeg har vært talsmann for en relativt fri ferdsel på eget ansvar. Da blir det jo på et vis «urettferdig» at jeg nå går inn for å legge begrensninger på den frie ferdselen. Dette gjør jeg fordi jeg ser at utviklingen nå har kommet så langt at begrensninger er nødvendige, for på den ene siden at de som kommer til Svalbard fortsatt skal få gode og sterke opplevelser i møtet med den fantastiske villmarksnaturen og på annen side at den samme naturen skal unngå overbelastning.

Jeg avsluttet min kommersiell virksomhet på Svalbard da jeg i forbindelse med sykdom solgte virksomheten til Hurtigruten i 2001.