Det koster å tale Roma midt imot

Debatten om 2. verdenskrig fortsetter. Her gir Waling Gorter Per Kyrre Reymert svar.

Publisert

Per Kyrre Reymert påpeker flere småfeil som jeg selv nevner i samme nummer 11 av Svalbardposten. Per Kyrre er høyt respektert av meg. Det er noen unøyaktigheter hvor han har rett, slik som at Boforskanonene i Barentsburg og Kapp Heer naturligvis først ble brukt under storangrepet av tyske styrker på de norske styrkene i Barentsburg høsten 1943, og forskrivelsen i navnet på isbryteren ‘Isbjørn’ som sammen med «Selis» deltok i befrielsen av Barentsburg 13.-14. mai 1942.

Det er irrelevant at det på dette tidspunkt ikke var tyske landstyrker i den sovjetiske company town Barentsburg. Selvsagt var dette den første byen som ble befridd/gjenerobret på norsk jord (se Arlov 2003:393 for samme begrepsbruk). Det har ikke vært politisk «stuerent» å si det, men det har helst med Den kalde krigens desinformasjon å gjøre, noe som for så vidt inkluderte presentasjonen av pomorhistorien på Svalbard og ensidig fokusering på norske hytter, skjønt norsk overvintring av betydning ikke kom i gang før på 1890-tallet (se Kjær 2016: kap.7).

De norske styrkene i og ved Barentsburg ble 14. mai 1942 angrepet av fire tunge tyske bombefly. Stikk motsatt det som ofte blir hevdet var mange allerede kommet i land i Barentsburg. Flere var imidlertid dratt tilbake til skutene for å sove der og hente utstyr. Båtmannskapene var fortsatt om bord. De klarte å skyte minst en motor av et fire-motors bombefly i brann. Krig var det nok av i Barentsburg. Den 8. september 1943 rensket foreksempel Peter Just Melleby med Boforskanonen dekket til den tyske torpedojageren som angrep byens midtre del. Minst 40 tyskere ble alvorlig såret eller drept. Torpedojageren bakket akterut og returnerte. Stormessa i Barentsburg ble skadet, men overlevde av blant annet den grunn krigen (A. Gorter med flere 2015:5).

Det var våren 1942 flere tyske styrker i Longyearbyen enn Per Kyrre Reymert hevder, en militært befestet radiostasjon inkludert. Flystripen ble brukt av tre-motors Junkersfly og en flystripe på isen ble laget i tillegg. De fleste evakuerte, ettersom man i 1942, fra tysk side, som høsten 1943, overvurderte antallet norske styrker på øygruppen. Ei heller har jeg vært på tanken at det var en tysk flystripe i Barentsburg som Per Kyrre skriver. Det er feil når han hevder at kun en norsk soldat har fått sin grav på Svalbard og at alle andre på 1950-tallet ble ført til gravplasser på fastlandet, skjønt mange ble det: Det var naturligvis umulig all den tid flere omkom på isen og mange forsvant i dypet med skipene. Den som forsvant i en bresprekk mellom Barentsburg og Svea under operasjonen i 1942, ble meg bekjent heller ikke hentet opp. Mange fant sin grav på Svalbard under krigen, ikke minst sovjetiske sjømenn og tyskere, flymannskap og så videre. Det var under krigen flere allierte skipstragedier og trefninger med tyske ubåter og fly i dette territorialfarvannet. Jeg forstår heller ikke at det blir forsøkt gjort et stort poeng av at flaggstangen som ble brukt ved suverenitetsovertakelsen den 14. august 1925 stod noen få meter nærmere Sysselmannens kontor enn den nåværende og monumentet over de kjente falne norske og britiske soldater under krigen, som både den norske og den russiske siden bekranser hvert år på nasjonaldagen.

Hva var så Per Kyrres egentlige motiv for dette nokså usaklige leserinnlegg som attpåtil begrunnes med mange guiders påståtte mangelfulle kunnskaper om Svalbards historie, mine kunnskaper tydeligvis inkludert? Svaret gir seg selv: Jeg legger vekt på sammenhenger som understreker Svalbards store betydning under krigen, ikke minst i forbindelse med konvoitrafikken. Det koster å tale Roma midt imot ved å hevde at det var en sovjetisk companytown som like før 17.mai 1942 ble befridd/gjenerobret først i Norge og at Svalbardtraktatens bestemmelser ble satt til side under krigen med norsk militært nærvær og norsk militærguvernør til 1947, mens det ble forhandlet med Sovjetunionen om å reforhandle Svalbardtraktaten for å omgjøre Svalbard til et slags condominium (2 landsstyre) med adgang til militært nærvær på øygruppen for begge land. Dette med hjemmel i Den norske regjeringens offisielle utkast til Felleserklæring om Svalbard av 9.april 1945. Et utkast som satt Norges suverenitet på Svalbard i alvorlig fare. Forhandlingene med Sovjetunionen pågikk i det skjulte helt til 1947 da Norge- gudskjelov -i et lukket stortingsmøte gikk tilbake på dette.

Bakgrunnen for avtaleutkastet var problemer med å få de sovjetiske styrkene ut av Norge igjen og øygruppens økte strategiske betydning etter at Sovjetunionen for første gang hadde fått sin egen havgående flåtestyrke. Tidligere hadde Sovjet kun et kystforsvar i nord. Flåten var avhengig av «kanalen» mellom fastlandet og Svalbard for å komme seg ut. Av samme grunn hadde Molotov 12. november 1944 forlangt suvereniteten over Bjørnøya, noe som den norske eksilregjeringen avviste. Sovjeterne hadde nemlig befridd Øst-Finnmark i samsvar med Norges jurisdiksjonsavtale av 16.mai 1944 med Sovjetunionen om frigjøring av norsk territorium. Slik sett var det de sovjetiske styrker som i 1944 på fastlandet muliggjorde gjeninnføringen av Norges Grunnlov i de befridde territorier. Av den grunn var Stortingets visepresident Svein Roald Hansen tilstede da vi avviklet et seminar om dette i Vardø i forkant av 70-å rsjubileet i 2014 (A.Gorter m.fl.2015:6-7).

Svalbards krigshistorie, frigjøringen av Øst-Finnmark og øygruppens stadig økende strategiske betydning henger nøye sammen. Ingen liker å møte seg selv i døra, men nye fakta kommer fram. Ingen har monopol på historieskriving. Ikke for ingenting sies det vel at hver generasjon skriver historien på nytt. Det var hovedhensikten med mitt velmente leserinnlegg men det var egentlig helt greit at det i ettertid kom noen lik ut av skapet.. Det er viktig at den meget store strategiske betydningen av Svalbard under krigen blir forstått. Mye sør-norsk historieskrivning har neglisjert krigen i Nord-Norge, Svalbard inkludert, blant annet for å framheve det som skjedde sørpå. Ingen framtid uten fortid, heter det. Historien viser at vi må verne maksimalt om norsk suverenitet på øygruppen, sokkelen inkludert. Svein Sæters monografi om Einar Sverdrup (Sæter 2016:8) beskriver på en glimrende måte de nasjonal-økonomiske, militære og politiske grunner for å ta Svalbard tilbake fra tyskerne. Eller som Churchill sa det: «No Germans can be allowed on Spitsbergen». Se forøvrig vår norsk-russiske 70-årsjubileumsutgave om frigjøringen i Nord-Norge, utgitt på russisk og norsk med støtte av Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. Mine video-opptak med intervju som bekrefter framstillingen er klausulerte og beror hos Sysselmannen på Svalbard.

La oss være glade for at den virkelige historien om Svalbard gradvis blir bedre kjent etter hvert som nye fakta kommer fram, og la oss være stolte over at norske styrker befridde/gjenerobret den første delen av det udelelige Norge akkurat her! Norge befridde en sovjetisk companytown i Norge, mens Sovjetunionen befridde den første delen av fastlands-Norge! La oss håpe at debatten vår har bidratt til å gjøre våre Svalbardguider enda bedre enn de faktisk allerede er! Jeg anser med dette diskusjonen som avsluttet fra min side.

Drs. Waling T. Gorter, cand.polit., autorisert konservator NMF

Longyearbyen 18. mars 2017

Powered by Labrador CMS