Leserinnlegg:

Austfjordnes – fra fangststasjon til museum

Jeg vil først takke for et velskrevet leserinnlegg av tidligere fangstmenn på Austfjordnes. Det er rørende og godt å vite at flere har fått et nært og personlig forhold til fangststasjonen på Austfjordnes. Jeg kjenner et behov for å redegjøre for min far Finn Berntsens plass i historien samt drøfte noen spørsmål og håp for fremtiden.

Bildet er tatt dagen etter bryllupet til Eli og Finn på Austfjordnes i 1981. Slipset henger fremdeles på veggen. På bildet er Eli, Johanne og Finn Berntsen.
Publisert

Georg Bjørnnes bygde en fangsthytte på Austfjordnes i 1931 etter at han rev den hytta som tidligere sto på nesset. Han drev fangst frem til krigen satte en stopper i 1940. Historien kunne kanskje ha stoppet der, hadde det ikke vært for at min far Finn Berntsen bestemte seg for å prøve seg som fangstmann på Austfjordnes i 1977. Hovedstasjonen med bistasjoner måtte utbedres og til dels også bygges opp på nytt for at det skulle være mulig å overvintre. Et tidsvitne som besøkte hytta før min fars renovering beskrev tilstanden på det gamle hovedbygget til å være en «rallsjå» i elendig forfatning, uten isolasjon og med en ovn som nesten ikke var brukbar. Min far bygde opp en ny hovedstasjon med utgangspunkt i skallet til den gamle hytta etter Bjørnnes. Han satte også i stand bistasjonene som da lignet mer en haug materialer enn hytter. Han gjorde det ut fra eget initiativ, med tillatelse fra Sysselmannen og med egne midler tjent på hardt arbeid i Svea.

Dermed fortsatte historien og mange fangstmenn etter han fikk oppleve eventyret Austfjordnes, noe min far var stolt over. 42 år med nesten sammenhengende fangst, som nå er ansett å være ubetydelig av Sysselmannen og Riksantikvaren. Tidligere fangstmenn og etterkommere er ikke tatt med på råd. De siste 42 årene er ansett som ubetydelige, mens Georg Bjørnes sine ni år er fremelsket. Sett i lys av restaureringen som nå er gjort av Sysselmannen burde min far kanskje gjort som Bjørnnes; revet rubbel og bit av det som sto der fra før og bygd en hytte uten rester fra fortiden. Da hadde vi kanskje sluppet dette nye museet på Austfjordnes. Samtidig kan vi takke Bjørnnes for at vi slipper å få hytta tilbakestilt til 1800-tallet.

I søknaden til Riksantikvaren som Sysselmannen har skrevet er det gjort en tilstandsrapport. Her kan man blant annet lese om arbeid gjort av fangstmenn i løpet av de siste 42 år – at arbeidet er blitt vurdert til å være utført av «varierende kompetanse» og «ikke er planmessig utført». De har ikke skjønt at i nettopp dette lå byggets verdi. At fangstmenn har brukt de midler de hadde tilgjengelig, den kompetansen de har innehatt og gjort hytta praktisk og hyggelig. Hver og en fangstmann har satt sitt preg på stedet.

Austfjordnes har i alle år vært en fangststasjon bygget av fangstmenn, for fangstmenn, inntil Sysselmannen satte en stopper for historien i 2019. Nå er det ikke lenger fangstmenn som har stått for arbeidet, men ansatte i miljøvernavdelingen hos Sysselmannen. Da jeg fikk høre om resultatet av denne «oppussingen», sendte jeg i sinne en mail til miljøvernavdelingen og fikk en begrunnelse med mange motsigelser. Jeg satt igjen med flere spørsmål enn svar:

«Vi diskuterte ønsket om utbedring av kjøkkenet med Riksantikvaren og om det var riktig å fjerne historien fra 1970-, 1990- og 2000-tallet for å få kjøkkenavdeling og soverom som var mer praktisk og lettere å holde rent. Dette er vanskelige valg, men vi landet på at stasjonen fremdeles kunne brukes i dette tilfellet veide tyngst.

Når det gjelder gammelhytta til Georg Bjørnnes som er grunnen til at bygget ble fredet i 1992, så var nesten alle spor etter Bjørnnes fjernet eller dekket over siden den gang. Kun en dør og litt av veggene i bislaget var synlige. Din far sparte Bjørnnes sitt gulv, de nedre hjørneskapene, tallerkenhylla og senga. Disse tingene er blitt fjernet av senere fangstmenn. Sysselmannen har som oppgave å bevare kulturminner på Svalbard og siden bygget er fredet og definert som kulturminne nettopp på grunnlag av at den var hovedstasjonen til Georg Bjørnnes, syntes vi det var for ille at nesten alle spor etter han var dekket til eller fjernet. Derfor ble det gjort en beslutning om tilbakeføring av denne delen av bygget til slik det var når Bjørnnes brukte det. Tilbakeføring er også et vanskelig valg fordi det innebærer fjerning av nyere historie. Til tross for det landet vi og Riksantikvaren på at det var viktigere å bevare Bjørnnes sin periode enn ombyggingene som ble gjort på 1970-, 1990- og 2000-tallet». (Utdrag fra mail fra miljøvernavdelingen hos Sysselmannen.

De har vurdert at det var riktig å fjerne arbeid gjort på 70-, 90- og 00-tallet for å gjøre kjøkken og soverom praktisk og lettere å holde rent. De skriver at det var vanskelige valg, men at hensynet til at stasjonen skulle brukes veide tyngst. Samtidig har de valgt å tilbakeføre gammelbygget til et upraktisk og kunstig 1931. De skriver at Austfjordnes ble fredet i 1992 og at nesten alle spor etter Bjørnnes er fjernet siden den gang. Videre skriver de at det var viktigere å bevare Bjørnnes sin periode. Jeg lurer på hvordan man kan bevare noe som ikke lenger er der? Det de derimot har hatt mulighet til å bevare fra 70-, 80-, 90-, 00- og 10- tallet er revet vekk og erstattet med en kunstig etterligning av 1931. Hvordan kan de kalle dette bevaring? Og hvordan kunne hytta bli fredet i 1992 med tilbakevirkende kraft til 1931? Og hvordan kan den være fredet kun på grunnlag av å ha vært hovedstasjonen til Georg Bjørnnes når hytta har vært så mye mer enn det?

Det neste jeg reagerer på er «syntes vi det var for ille at nesten alle spor etter han (Georg Bjørnnes) var dekket til eller fjernet». Hva gir ansatte i miljøvernavdelingen rett til å handle ut fra egen synsing i denne sammenhengen? Og deretter fjerne 42 år med historie? De skriver at de har måttet ta vanskelige valg. I møte med disse vanskelige valgene har de selv valgt å handle etter eget forgodtbefinnende fremfor å rådføre seg med tidligere fangstmenn eller andre med tilhørighet til Austfjordnes og Svalbardhistorie.

En annen faktor som bør vektlegges er fangstfolkets og svalbardfolkets forhold til Austfjordnes. I tillegg til å være fangsthytte, har den vært brukt som utfartssted av fastboende. Jeg vil tro det er få som har et forhold til den gamle fangsthytta anno 1931, men at det er hytta min far bygde opp i 1977 og som har vært i gradvis endring frem til i dag fangstfolk og svalbardfolk har hatt et forhold til.

Etter dette har jeg ikke tillit til at Sysselmannen kan forvalte et sted som Austfjordnes. Bør Sysselmannens ansatte ha lov til å forvalte kulturarven vår ut fra eget forgodtbefinnende? Hvordan har det seg at ansatte hos Sysselmannen har fått så mye makt over en fangststasjon som ble reddet fra forfall av min far og senere tatt vare på av fangstmenn?

Videre håper jeg vi unngår at Sysselmannen deler ut bøter til fremtidige fangstmenn som ser det nødvendig å endre på innredningen for igjen å få en praktisk og hyggelig stasjon. Jeg vet i hvert fall hva min far ville ment om saken. Derfor vil jeg avslutte med et leserinnlegg min far hadde i Svalbardposten noen måneder før han døde av sykdom i 2005. Det hører også med til historien at min far troppet opp på Sysselmannens kontor for å betale denne boten, noe han ikke fikk.

(Leserinnlegget fortsetter under bildet)

Leserinnlegg Finn Berntsen skrev i 2005.

Jeg mener den beste måten å hedre Bjørnnes, min far og andre fangstmenn av Austfjordnes på er at fangstmenn driver stedet videre fremfor at Sysselmannen gjør det om til sitt museum. Videre håper jeg ansatte hos Sysselmannen i fremtiden jekker seg ned et par hakk, viser ydmykhet overfor dem som gjennom historien har tatt vare på Austfjordnes og at de heretter kjenner sin besøkelsestid. Til Riksantikvaren vet jeg ikke hva jeg skal si. De kan umulig ta jobben sin seriøst da de fremstår uten respekt for både historie og kultur.

Johanne Mattsson Berntsen

Sigerfjord

Powered by Labrador CMS