Å skyte spurv med kanon

Svalbard Ap sier i sitt program at vi skal ha fokus på mangfoldet av nasjonaliteter i byen vår og sørge for inkludering og involvering. Ved inngangen til sommerferien kom en uventet høring, der Regjeringen ønsker at valgforskriften for lokalvalg i Longyearbyen skal endres på grunn av den endrede befolkningssammensetningen. Eller mer direkte sagt: den økte andelen utenlandske statsborgere gjør at det tas grep om hvem skal ha stemmerett og hvem som skal være valgbare.

Vi er selvsagt enige i målet om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen, og det er selvsagt at dette målet henger nøye sammen med utviklingen av Longyearbyen. Det er også rett at befolkningen i dag består av en høyere andel utenlandske innbyggere enn ved Lokalstyrets opprettelse slik Regjeringen peker på. Samtidig er en viktig del av bildet at det synes som om antallet norske statsborgere har stabilisert seg og tidvis er svakt økende. Dette i en periode der vi har mistet noen hundre norske årsverk fra en næring. Dette betyr at politikken for å tiltrekke seg flere nordmenn i andre –og til dels nye næringer fungerer, om enn ikke optimalt.

Høringen adresserer altså bare en side av samfunns- og næringsutviklingen i Longyearbyen. Den er kort og godt lite opplyst, inneholder lite datamateriale, og den er heller ikke konsekvensutredet. Vi finner det derfor underlig at Regjeringen ønsker å skrote dagens ordning, fremfor og evaluere den. Noe vi hilser velkomment. Dersom man vil øke norskandelen på Svalbard ville det være et klokere trekk og styrke den delen av politikken vi ser fungerer. Å frata enkelte grupper i lokalsamfunnet stemmerett og å være valgbar er ikke et grep som vil ha effekt på dette.

Dagens valgordning oppleves ikke å være utfordrende lokalt. Vi er også sikre på at det vil være uheldig for samholdet og utviklingen av dette lille samfunnet om mangeårige innbyggere ikke får delta i lokaldemokratiet. Dagens ordning som sørger for at alle med botid over 3 år i Longyearbyen eller i en norsk kommune gir stemmerett og er valgbar, fungerer godt og kan på mange måter også sies å være tilnærmet lik kravet på fastlandet om å ha bodd 3 år i en norsk kommune for å få stemmerett og å være valgbar der.

Verdien av å ha et inkluderende samfunn, der den grunnleggende retten til å kunne avgi en stemme eller være med å bidra er stor. Det motsatte vil bidra til et mer delt samfunn, segregering og polarisering. Det er vi ikke tjent med. Man kan også stille spørsmål med om et lokaldemokrati kun bestående av et fåtall engasjerte, norske lokalpolitikere er til det beste for utviklingen.

Den norske stat har nok av muligheter (lovgiving, arealplaner m.m.) til å avgrense de folkevalgtes handlingsrom. Å frata store deler av befolkningen muligheten til å påvirke sitt eget lokalsamfunn og bosted er ikke en foretrukket løsning i så øyemed. Og gitt at man fortsetter dagens ordning, vil man forøvrig 3 år før neste lokalvalg ha god oversikt over antall stemmeberettigede og valgbare med ikke-norsk statsborgerskap.

Forslaget fra Regjeringen i denne saken er derfor ikke er et klokt og nødvendig grep, men heller et godt eksempel på «å skyte spurv med kanon».