Å satse, eller ikke satse...

Vi var flere blandakorsangere (og kanskje noen andre) som hadde problemer med «å finne tonen» da vi leste forrige fredags Svalbardpost.

Anne-Lise Klungseth Sandvik setter spørsmålstegn ved det som ble sagt og det som ble vedtatt i forrige Oku-møte der korkpengene ble fordelt.
Publisert

Om gjengivelsen av debatten i Oppvekst- og Kulturutvalget (OKU) var korrekt, så kan det se ut som om at Blandakorets dirigent - og et av våre medlemmer - ikke var spesielt interesserte i å gi støtte til korets planlagte prosjekt: framføring av Mozarts Requiem, i 2018.

Var det sånn det var?

Jeg vet at alle sitater - på trykk - ikke nødvendigvis forteller den hele og fulle sannhet, og inntil videre velger jeg å la tvilen komme «de tiltalte» til gode.

Av egen erfaring vet jeg at det ikke er lett å være aktiv innen kulturlivet og samtidig være den som skal fordele pengestøtte til det samme. Ja, det er utfordrende å sitte med «sangerhatt» eller annet «eierskap» til lag og foreninger, og fordele tiltrengte kroner. Man ønsker ikke å bli tatt til inntekt for «sin egen syke mor».

Longyearbyen Blandakor har – siden 2012 – framført store klassiske verk, i samarbeid med profesjonelle orkestermusikere og operasangere. Dette har korets medlemmer hatt stor glede av, og på bakgrunn av tilbakemeldinger fra publikum har vi valgt å videreføre satsningen.

Merkelig da å lese i avisa at dette nærmest blir brukt mot oss, i OKU.

Vi er selvfølgelig kjempeglade for at det finnes korkpenger, og at koret har blitt tildelt en pen sum hvert år – og – selvfølgelig er det vårt valg å satse.

Vi tar det absolutt ikke som en selvfølge at korkpengene skal finansiere våre prosjekter, men vi hadde selvfølgelig håpet at vi kunne blitt tilgodesett med noen ekstra kroner når vi satser stort på å skape aktivitet inn i den såkalte «stille tiden».

Tilreisende musikere, solister og støttesangere bidrar til å fylle opp fly og hoteller. De spiser, drikker og handler – slik tilreisende i forbindelse med byens festivaler gjør - og det lokale næringslivet støtter og sponser oss på utmerket vis. Uten denne positive støtten hadde vi måttet «legge ballen død» etter vårt første prosjekt, men vårt behov for korkpengestøtte hadde ikke blitt borte av den grunn. Det koster dessverre å drive et kor, med avtalefestet dirigent.

Er vi bortskjemte?

Ja, vi er kanskje det, alle vi som lever, og nyter, det gode liv i Longyearbyen. Vi får ta del i et rikt kulturliv (som til og med er foreslått som satsingsområde for å skape næring og aktivitet her nord) enten vi deltar aktivt, eller bare konsumerer, men – som sagt – det koster.

Det koster i form av ressurspersoner som skal ha sin lønn og det koster i tusenvis av frivillige timer, hvert eneste år. Med rimelige kontingenter kan mange se seg råd til å delta på flere aktiviteter, og stort «gjenbruk» av aktører bidrar til at denne lille byen kan presentere et rikholdig tilbud som mange større steder kunne misunne oss.

«Konto handel med ansatte» - «korkpengeordningen» - er en arv fra Store Norske, og pengene er ment å skulle benyttes til velferdstiltak for byens borgere.

Hva er så «velferd»?

Omfanget av vår kulturskole er ikke hjemlet ved lov, men ved at Blandakoret i sin tid inngikk avtale med skolen, om kjøp av dirigenttjenester, bidro vi til at det kunne ansettes en ekstra musikklærer – i 100% stilling. Kulturskolen kunne da gi tilbud til et større antall barn og unge, og koret sikret seg kompetent og stabil dirigent (en tjeneste som ikke alltid har vært like enkel å oppdrive her i byen).

Kan vi da kanskje fastslå at dirigentens lønn er en del av velferdstilbudet og ikke et gode som kravstore sangere forsøker å tilrane seg?

Tradisjoner har mye bra ved seg, men kanskje kan de også bli en «felle», dersom man tror at tradisjoner er kommet for å bli, og at ting vil fortsette som de «alltid» har gjort. Med hyppig utskiftning innen styre og stell – og derav- følgende kort hukommelse – er det en viss fare for at god «sedvane» ikke lenger har gyldighet, og hvordan vet vi i så fall det?

Blandakoret har nå i snart 30 år mottatt årlig støtte fra korkpengene. Revylaget har gjort det samme i snart 25 år, og i samme båt sitter Svalbard Turn, Røde Kors og flere andre lag og foreninger. Tar vi tildelingene som en selvfølge?

Ja, på et vis så gjør vi nok det. Så lenge det finnes millioner til fordeling – og formålet er definert som det er – så regner vi nok med at vi får «vår del av kaka», og jeg synes det er trist dersom det – fra lokalstyre/ politikerhold – blir brukt mot oss.

Vi tror på – og brenner for – det som vi driver med, (uansett hvilken gruppering vi tilhører), og vi håper at våre bidrag blir verdsatt, selv om de ikke gir full uttelling for våre søknader.

På vegne av Longyearbyen Blandakor takker jeg hjerteligst for hver krone som vi er blitt tildelt i år, og tidligere år.

Så skal jeg nok – dersom jeg får levedager og anledning – sørge for å være tilstede på møtet, ved neste korkpengetildeling. Så slipper jeg å spekulere på hva som egentlig ble sagt – og av hvem.

Anne Lise K. Sandvik

Longyearbyen 12.12.2017.

Powered by Labrador CMS