Leserbrev:

Å forholde seg til Svalbards gigantiske paradoks: Klima, miljø og turisme

Det er utfordrende å uttale seg om klima, miljø og turisme samtidig. Man kan påstå at de tingene overhodet ikke er forenlige. Å dra på ferie til Svalbard for å se isen som smelter er et paradoks så stort at det er fristende å droppe å si noe om det. Jeg vil likevel prøve, for det føles for viktig til at jeg vil la være.

Et paradoks: En fantastisk opplevelse å være på tur og se spor etter polarrev, og samtidig føltes det som å være et sted vi ikke hørte hjemme, med gevær på ryggen i tilfelle det skulle dukke opp isbjørn, skriver skribenten om dette bildet. På vei til Møysalen i Adventdalen.
Publisert

Jeg var på Svalbard 29. april til 3. mai. Jeg hadde aldri vært der før, og var veldig usikker på om det var riktig av meg å dra dit. Det vil si, det var ikke riktig av meg å dra dit, og jeg visste det. Svalbard er isbjørnens og polarrevens rike. Det er svalbardrypens og praktærfuglens rike. Det er snøspurvens, hvithvalens, polarmåkens og hvalrossens rike.

Svalbard er ikke menneskenes lekeplass. Likevel dro jeg dit.

Da jeg var på Svalbard kjøpte jeg Line Nagell Ylvisåker sin interessante bok Verda mi smeltar. Hun skriver: Kva skal til for at opplevinga dei (dvs. turistene) sit att med, er så skilsetjande at dei vil endre livsførselen sin og redusere fotavtrykka sine på kloten etter at dei er komne heim?

Jeg har lurt på det samme. Jeg er redd for at det skal så mye til at det ikke bør være et mål å sikte mot. Jeg ble dypt berørt av naturen på Svalbard. Mens vi durte rundt på snøskuter tenkte jeg på hvor mye mer direkte jeg kjente på det at jeg ødelegger naturen på Svalbard enn jeg gjør hjemme i Tromsø. Det var ubehagelig, og det kjentes feil. Samtidig var jeg takknemlig over å få oppleve denne naturen; så unik, så vakker, så sårbar. Opplevelsen var ikke skjellsettende nok.

Jeg vil tilbake.

Som turist reagerte jeg på fokuset som var på å se isbjørn og på hvor lite informasjon vi fikk om naturens sårbarhet og villskap. Vi leide skuter og fikk fem minutter innføring i start og stopp. De spurte om vi hadde gevær. Ellers fikk vi ikke noe informasjon om at vi ikke kunne kjøre hvor vi ville på Svalbard, ikke noe om fartsgrenser eller skredfare. Ikke noe som innbyr til ærefrykt, ydmykhet eller noe så enkelt som å følge reglene.

På Visit Svalbard sin nettside står det:

«Isbjørnsafari» finnes ikke.

Siden isbjørnen på Svalbard er totalfredet, finnes det ingen turer som tilbyr noen form for oppsøking av isbjørn.

Likevel var rommet vi var i før vi dro på skutertur til Mohnbukta prydet av et gigantisk bilde av en isbjørn og turinformasjonen lyder slik: Bli med inn i isbjørnens rike og opplev den arktiske naturen på kloss hold. En av deltakerne i turfølget vårt ble irritert fordi havisen hadde trukket seg så mye tilbake at vi ikke kunne kjøre lengre enn ned på isen innerst i bukta. Hun ville videre ut for å øke sjansen for å se bjørn. Jeg reagerte på hennes holdning til naturen, men samtidig vil jeg ikke legge dette på henne. Turismen på Svalbard er mye bygget opp rundt muligheten for å se isbjørn. Samtidig skal man ikke oppsøke den.

Det er en dobbelthet her som det er vanskelig å bli klok på. Selv om isbjørnbestanden har vært i vekst etter at det ble slutt på jakt, er isbjørnens leveområder i rask endring, og dermed også bjørnens levevis. Når isbjørnen begynner å spise fugleegg i stedet for sel, endrer hele økosystemet seg. Både mitt CO2-forbruk i Tromsø, flyreisen til Svalbard og forbruket lokalt på øya bidrar til denne endringen. I tillegg øker sjansen for at isbjørn kommer til å bli skutt i takt med økning i antall mennesker som befinner seg i dens habitat. Hvor mange mennesker er det OK at reiser til Mohnbukta hver dag?

Da jeg var i Peru for noen år siden var jeg i Machu Picchu. Fjellet ved siden av Machu Picchu, Huayna Picchu, har flere ruiner og imponerende trapper og stier. Det er regnskog og papegøyer som flyr over trekronene. Dette fjellområdet har en begrensning på maks 400 besøkende hver dag; 200 om morgenen og 200 om ettermiddagen. Dette er for å redusere slitasjen på en unik kulturarv. Det gjør at man må planlegge besøket flere måneder i forveien. Jeg vil tro at det gjør at besøkende får mer respekt og ydmykhet for området, fordi myndighetene i landet og guidene har respekt for det selv. Hadde det vært mulig å gjøre noe lignende på Svalbard?

Jeg tror det er naivt å forvente at enkeltmennesket skal ta ansvar for å ikke overbelaste Svalbard med besøk. Jeg tror jeg kan garantere at det ville vært flere enn 400 mennesker om dagen i Huayna Picchu også om myndighetene hadde tillatt det. Vi mennesker vil ha det som gir oss et godt liv her og nå. Å tenke fremover, å tenke større, og å leve etter kunnskapen man har om hva som er best for kloden og fellesskapet er et stort offer. Noen av oss kan ofre sydenturen, kjøttet, å la være å erstatte den gamle dunjakken med en ny eller vi kan spare på strømmen.

Men en som er glad i naturopplevelser og som nekter seg selv en tur til Svalbard vil bli sett på som selvoppofrende. Det ville heller ikke ha hjulpet kloden nevneverdig at enkeltpersoner holdt seg hjemme. Hele dette paradokset bekreftes også ved at jeg skriver denne teksten etter en tur på Svalbard (hvor jeg også røper at jeg har vært i Peru).

Er det mulig å gjøre det mindre tilgjengelig å ta en helgetur til Svalbard for å frese rundt på snøskuter og se mest mulig på kortest mulig tid? Kunne Svalbard hatt en turistnæring som støttet opp under hvor unik naturen der er? Kunne turistnæringen vært en pilot i verdenssammenheng med en regulering av antall besøkende? Det ville stått som en frisk og modig motpol til forbrukersamfunnet vi drukner i ellers. Slik jeg ser det ville dette vært helt i tråd med Svalbards særegenhet. Jeg håper at jeg ikke er naiv når jeg tror at dette er mulig. Skal man ha et håp om at besøkende på Svalbard skal ha respekt for og en ydmykhet i møte med naturen der, må turistnæringen støtte opp under en slik holdning.

Dersom det jeg spør om her blir virkelighet, så minker jeg mine egne sjanser for å se svalbardrein igjen, og jeg vil kanskje aldri se en eneste polarrev eller isbjørn. Å innse dette gjør meg først og fremst optimistisk. Det er det minste paradokset her.

Powered by Labrador CMS