Spisshus postludium

Det startet så fint. Ekstremvær, snø og vind? Ingen problem. Vi er vant til at Svalbardsnøen ikke ligger stille; - den virvler, føyker og surrer – etterlater seg bare flekker og meterhøye fonner. På Svalbard liker vi at været røsker i oss! Etter ett døgn inne med ettåringen, var det en fryd da vinden løyet lørdag formiddag. Verden var et eventyr! Hus julepyntet av naturen sjøl og gater med snøfonner høye som hus. Biler var nedsnødd og noen brukte vinduet for å komme seg ut. Men ingen var skadet og alt var bare skøy.

Men så rammet katastrofen oss. Øyeblikket sitter i oss for alltid: Damen som kom løpende og sa at spisshusene lå hulter til bulter. Synet som møtte oss: Bruddsonen i fjellsiden og husene som sto på feil plass. Vissheten om venner som bodde der, - flere med bittesmå barn! Jeg finner fram telefonen for å varsle, men plutselig er første utrykningskjøretøy på plass. Snart er verden lys, biler, spader og løpende folk. Jeg vil løpe med dem – opp til husene, grave og redde liv! Men jeg er alene med et lite barn. Jeg scanner hjernen for barnepassere, men alle jeg kjenner vil grave. Snart er ulykkesområdet fullt av folk. Jeg trøster noen evakuerte. Så går jeg hjem. Gir gutten min mat og legger ham i en varm seng. Vet vi er heldige. Finner fram skredsøker, søkestang og spade. Søker barnepasser og sender bønner til gud vet hvor. Føler meg maktesløs. Venter - og håper. Hvordan går det med små og store der oppe i skredet?

Det var en tragedie som rammet oss den dagen. Tankene går til tre som har mistet sin pappa, og for mange som har mistet en venn. Hjertet brister for ei lita jente som aldri mer vil våkne til søster, mor og far. Tenk å miste et barn. Det er så ufattelig trist...

Mange opplevde voldsomme traumer; opplevelser man helst ville vært foruten. Men mennesker berget livet til naboer og venner. Tenk på det! Folk gjorde en fantastisk jobb. Frivillige gravere, Røde Kors, Sysselmannen, sykehuset, flyplassfolk, ambulansefly, matlagere, barnepassere og alle som bidro på et eller annet vis. Ulykken kunne hatt verre utfall hvis tidspunkt, vær og tomme hus ikke var på vår side. Men bergede liv skyldes først og fremst de mange som trådte til for å hjelpe. For en fantastisk styrke!

Vi er vant til å vurdere skredfare på tur, men dette var nytt for oss. Ingen bruker skredsøker i sofaen - og ingen har trent på søk blant husrester, møbler, julegaver og klær. Likevel klarte folk å mobilisere seg til det ytterste og berge liv. Jeg håper alle som bidro våger å takke seg selv for innsatsen. Jeg er i alle fall uendelig stolt over å dele by med dere!

Linda Bakken,
mammahjerte