Skredvarsling og restrisiko

Svalbard er i ferd med å få skredvarsler. Grunnlaget blir observasjoner av snødekket på representative steder i terrenget og værforløp. Men som alle generelle varsler av farer i naturen, er utsagnene mer eller mindre usikre og gjelder heller ikke for ethvert sted i en skråning. Det finnes alltid en restrisiko.

Enhver som drar ut i vinterfjell burde si seg innforstått med en natur som ikke er under menneskets fullstendige kontroll. Skred er i teorien et fysikalsk skråplan-fenomen. Men variablene som avgjør mellom stabilt snødekke og skred er utallige og ikke eksakt målbare i terrengets mangfoldighet.

Generelle skredvarsler er verdifulle som signaler. Men prosessene innenfor et komplekst sammensatt snødekke skifter fra meter til meter under termodynamiske betingelser som unndrar seg pålitelig forutsigbarhet.

Skred som løsner spontant eller løses ut av folk, alltid spiller forhold inn som ikke kunne måles, ikke beregnes og heller ikke vurderes eksakt i sin virkning av samspillet sitt. Først når en skredhendelse har inntruffet, kan som regel peke på et knippe årsaker. Ofte vil det ikke ha vært mulig å forutse dem. Det er forskjell mellom alminnelig inngått risiko og lettsindighet.

De gjengse punktvise undersøkelser av et snødekke alene er intet tilstrekkelig grunnlag for å vurdere stabiliteten. En kritisk analyse av historikken til snødekket, det vil si værets forløp i fortid, dessuten terrengets form, eksposisjon og helning, mønstret av erodert eller oppsamlet fokksnø, må tas i betraktning og vurderes ut fra sannsynlige prosessuelle sammenhenger.

Ikke bare skredvarslet, også vurderingene av aktuelle lokale forhold som strekker seg over et areal vil være beheftet med usikkerhet. Intet er sikkert. Skal avgjørelser tas, bør risikoen være akseptabel liten for hver enkelt av flere innbyrdes uavhengige vurderinger. Et greit skredvarsel og en tilfredsstillende snøprofil er ikke nok til å kjenne seg trygg om lia er bratt og dekket av en tunge av fokksnø.

Reinhard Mook
Longyearbyen