Odd Emil Blomdal

Tidligere sysselmann Odd Blomdal er død, 88 år gammel. Han var født i Horten, og tok juridisk embetseksamen i 1952. I stedet for å praktisere sin jus, valgte han en sjømilitær karriere, og var så lærer i juridiske fag ved Krigsskolen fra 1966 til 1978. Han var lagdommer ved Hålogaland lagmannsrett i Tromsø fra 1978 til 1980, da han ble utnevnt til generaladvokat – en stilling der han kunne kombinere sin juridiske og militærfaglige kompetanse. I 1988 ble han utnevnt til lagdommer i Eidsivating lagmannsrett, men heller ikke i denne dommerstillingen ble han sittende lenge. I 1991 ble han utnevnt til sysselmann på Svalbard, en stilling han hadde i fire år inntil han i 1995 gikk tilbake til embetet som lagdommer.

Odd Blomdal hadde aldri vært på Svalbard før han søkte stillingen som sysselmann. Men allerede ved ankomst, på vei fra flyplassen og inn til kontoret på Skjæringa utbrøt han begeistret at her kom han til å trives. Og det gjorde han! Han kom også raskt inn i rollen som sysselmann, og bidro aktivt til den senere moderniseringen av etaten gjennom en reorganisering av sysselmannskontoret og overgang til moderne avdelingsstruktur.

Han tiltrådte stillingen i en tid hvor samfunnet i Longyearbyen var på vei inn i en omstillings- og normaliseringsperiode. Kullselskapet Store Norske ble omorganisert, og det ble lagt til rette for annen virksomhet i tillegg til kulldriften. Reiselivet var en næring i vekst, og forskning og utdanning ble et satsingsområde for norske myndigheter. Blant annet ble Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) etablert mens Odd Blomdal var sysselmann. Med alt dette fulgte økende ferdsel og behov for styrking av redningsberedskapen. I hans periode fikk da også Sysselmannen et redningsutstyrt Super Puma helikopter til disposisjon, og det var på hans initiativ at turister fikk benytte nødpeilesendere i felt. Han var levende engasjert i spørsmål som gjaldt samfunnsutviklingen på Svalbard, og på slutten av sin periode tok han til orde for utarbeidelsen av en ny og helhetlig stortingsmelding om Svalbard – en melding som ble fremmet av regjeringen Bondevik I høsten 1999.

Odd Blomdal var svært kunnskapsrik, og satte seg grundig inn i de saksforhold etaten hadde ansvaret for. Han var dessuten en embetsmann av den gamle skolen, i begrepets beste betydning. Hans innspill og råd til sentrale myndigheter var alltid meget velformulerte og velbegrunnede. Han hadde også militær sans for orden og disiplin. Samtidig var han begunstiget med en lun humoristisk sans og stor medmenneskelighet. Både Svalbards befolkning og de ansatte ved sysselmannskontoret var sikret fair play og rettferdig behandling når han sto ved roret.

Han trivdes med alle oppgavene som påhviler en sysselmann, men særlig var han begeistret for naturen på Svalbard. Og kom han seg ikke ut i terrenget, så tok han daglig en spasertur i Longyearbyen. Ganglaget var raskt, men jogging avsto han fra. I tiltredelsesintervjuet med Svalbardposten uttalte han at jogging ikke var noe for ham, dessuten hadde han aldri sett en smilende jogger. Resultatet av dette ble selvsagt at alle Longyearbyens joggere satte opp sitt bredeste smil hver gang de passerte den spaserende sysselmannen.

Odd Blomdal kom godt overens med alle, både høy som lav. Han hadde god kontakt med innbyggerne i Longyearbyen, og han og Ebba var et engasjert vertskap ved mange tilstelninger i sysselmannsgården. Ikke bare for tilreisende; han sørget alltid for at byens egen befolkning var godt representert.

Vi er mange, både på Svalbard og på fastlandet, som minnes samarbeidet og samværet med Odd Blomdal med glede. I sin rapport til Justisdepartementet i 1995 innledet han sluttordet med å si at «Jeg har vært så heldig å få tjenestegjøre i en stilling som jeg våger å hevde at det neppe finnes maken til på norsk fastland, og i alle fall ikke for en jurist i statens tjeneste.» Vi som var så heldige å kjenne ham, takker ham for den innsatsen han nedla, både for beboerne på Svalbard og for norske myndigheter. Våre tanker går i disse dager særlig til Ebba og barn, barnebarn og oldebarn. Han sa alltid at barnebarn er livets dessert, og den fikk han heldigvis nyte lenge.

På vegne av kolleger i Justis- og beredskapsdepartementet og ved Sysselmannen på Svalbard

Morten Ruud,
Hanne Margrethe Ingebrigtsen
og Kjerstin Askhol