Minneord om Olaf Inge Rønning

Livet stoppet opp noen minutter mens nyheten sank inn, og vi tenkte tilbake på denne mannen som har betydd så mye for så mange.

For oss har han vært både venn, mentor og kollega gjennom mer enn 30 år. Våre liv ville nok ha tatt en annen kurs om det ikke var for Olaf.

Olaf Rønning startet sin akademiske karriere ved Tromsø Museum, men ble ansatt ved DKNVS Museet og Norges lærerhøgskole i Trondheim i 1961. Han tok doktorgrad i 1965 på en avhandling om arktiske planters historie på Svalbard og ble professor i naturmiljøkunnskap ved universitetet i 1974. Frem til han ble pensjonist og emeritus i 1992 hadde han en rekke offentlige tillitsverv, ikke minst som generalsekretær i Vitenskapsselskapet fra 1977 til 1990.

For oss er det spesielt Olafs virke på og for Svalbard som har vært viktig. Vi fikk reise mange ganger sammen med ham, gjerne med båt rundt på øygruppa og ofte under ufyselige forhold. Men jo mer utilgjengelig, forblåst og karrig tundraen var, desto ivrigere var Olaf på å gå i land og studere hva som levde der. Ingen ting gledet ham mer enn å finne en ny pjuskete plante som klamret seg til grusen, rett oppunder en isbre. Vi ser ham for oss i den slitte vindjakka og røde lua som han alltid brukte.
For Olaf som botaniker og økolog var plantenes evne til å leve og utvikle seg under ekstreme forhold i et høy-arktisk klima det mest spennende på denne jord.

Han reiste til Svalbard første gang i 1958, og ble snart en årviss gjest på øygruppa. Som professor begynte han også å ta med seg sine studenter nordover. Olaf var en fremragende pedagog. På sin lavmælte måte evnet han å spre begeistring og respekt for både Svalbard og plantelivet til et stort antall mennesker. Og ikke bare studenter – Olaf ble etter hvert en skattet rådgiver for politikere og byråkrater. Han spilte en sentral rolle i etableringen av Universitetssenteret på Svalbard, UNIS, som også vi etter hvert ble knyttet til.

Mennesker med nær tilknytning til Svalbard, sies ofte å ha blitt bitt av «Svalbard-basillen». Ikke få oppgir Olaf som smitte-
kilde. Selv hadde vi gleden av å samarbeide med ham om Svalbardkurset og Studietur Nord i en årrekke. Siden starten har kursene bragt nærmere 1500 beslutningstakere og byråkrater i nærkontakt med Svalbards natur, historie og ressurser. Dette er mennesker som har spilt vesentlige roller i norsk nordområdepolitikk. Vi tør si at uten Olaf ville denne politikken ha sett annerledes ut.

Når vi nå minnes Olaf, faller tankene på alle de gode, muntre stundene vi hadde sammen. Som da Olaf sto på kne og studerte en botanisk sjeldenhet på tundraen, mens en velvoksen isbjørn var på vei mot ham. Da vi gjorde ham oppmerksom på bjørnen, selve symboldyret i Arktis, ga Olaf følgende karakteristiske svar: – Denne lille arten her nede er mye sjeldnere enn den store arten der borte. Olaf fortsatte med sitt. En art er en art, lærte han oss – det er ikke størrelsen det kommer an på.