Minneord Ivar Ytreland

Sommeren 1965 kom jeg gående over til Longyearbyen etter en fangst­vinter på Edgeøya. Jeg måtte vente der til sysselmannens skøyte ble ledig og kunne gå til Edgeøya for å hente fangsten. Det var langsomt å gå og vente.

Jeg beklaget meg til formannen på gamle mekken, Barry Andersen. Han sa straks at han visste av jobb til meg. Norsk Polar Navigasjon i Grønfjorden trengte folk. Noen dager etter var jeg i full gang på den lille kjerne­boringsriggen i Grønfjorden. Det at jeg kom rett fra en fangstvinter på østkysten, gjorde at jeg ble vist stor tillit.

Vennskap med Gerd og Ivar og Ivars to brødre Svein og Rolf, har hatt stor betydning for meg i alle år. Hver gang en ny idé om arktisk virksomhet så dagens lys, gjaldt det å ta en tur til Trondheim for å diskutere planene med Ivar. Smilende og positiv var han alltid. Svært ofte hadde han praktiske og gjennomtenkte forslag som var vel verdt å sette ut i livet. Lange kvelder på Trolla og historiene fra Grønland, var herlige for oss gutter.

Vinteren 1967 gikk jeg på teknisk skole i Sverige. Det kom et telegram fra Ivar med spørsmål om jeg kunne bli med ham og Polar Navigasjon til Halvmåneøya, Hopen og Kong Karls Land på utmålsforretning. En fin anledning til å få litt luft under vingene. Jeg møtte Ivar i Øksfjord i Finnmark. Der lå Ishavsskuta «Fortuna». På kaia sto et Alouette-helikopter. Planen var å gå opp til iskanten, sette helikopteret på isen og fly til disse stedene hvor utmål skulle tas. Vi fikk plassert helikopteret på dekk med fronten helt inn til styrehusveggen. Halen gikk da inn mellom masten og riggen. Dette foregikk i februar og været var ikke det beste. Vi hadde så vidt passert sørspissen av Sørøya, da en svær sjø slo over skuta og dundret inn i helikopteret. Det var opplagt for alle at dette ikke gikk. Inn igjen til Øksfjord og helikopteret ble fraktet til verksted med lastebil. Vi andre dro til Tromsø.

Men intet var mer fjernt for Ivar enn å gi opp. Snart kom han begeistret ut fra telegrafen og kunne fortelle at et høyvinget, to-motors Air Commander-fly var på vei fra Kiruna. Snart var vi på vei over havet til Svalbard. Inn over Kong Karls Land i lav høyde. Vi skulle hive ut noen mutings­merker preget med Polar Navigasjons logo. Plutselig stoppet den ene motoren.

Flygeren satt kurs mot Spitsbergen, men oljetrykk og temperatur på den gjenværende motor henholdsvis falt og steg. Dette så svart ut, men Ivar tvilte ikke et øyeblikk på at alt skulle gå bra. Han holdt motet oppe hos oss alle. Piloten klarte så vidt å få flyet over et skar i Spitsbergens tinderekke. Så bar det ned langs breene mot flyplassen i Ny-Ålesund. Vi kom inn med alt for stor fart. Rutsjet utfor nordre ende av flyplassen så snøen sprutet. Flyet hadde nok sett sine siste dager, men vi var i topp humør og hadde allerede nye planer under behandling.

Sommeren 1969 hadde firmaet Norsk Moskus i Bardufoss fått tillatelse til å fange en del moskuskalver på Øst-Grønland. Ivar var den naturlige rådgiver. Den dag i dag har jeg sjøkartet over Claveringsøya med Ivars karakteristiske håndskrift. Kommentarer som: «god hytte», «bra med rype», «laks» og «god havn» er strødd ut over kartet. Vi skulle ha med en båt for frakting av høy, helikopter fuel og moskuskalver. På et øyeblikk hadde Ivar lokalisert en 30-fots snurpedory av stål. Vi dro ned til Karmøy hvor vi ble møtt av Ivars fetter Sivert Rundhaug. Han var av samme støpning som Ivar. Snart var båten brakt om bord i en lastbåt som skulle til København, og der ventet grønlandsskipet «Nella Dan». Jeg vet at Ivar hadde god lyst til å bli med.

Samme høst da vi kom hjem, skulle Arild Strand og jeg på fangst på Halvmåneøya sammen med Ivars bror, Svein. Ivar var da direktør på Trolla Jernstøperi utenfor Trondheim. Han lot oss bruke bedriftens verksted til å gjøre klart mye av det utstyret vi skulle ha med. Han var med oss som en utrettelig drivkraft. Alltid en god ide og et hyggelig ord og herlige historier fra sin fangstid på Øst-Grønland. Som vi koste oss! Vi lagde sledemeier, selvskudd og selvskuddskasser. Utpå høsten ble alt pakket og sendt av sted til Tromsø. Der lå ishavsskuta «Nordvarg» som skulle til Hopen og Bjørnøya med proviant og diesel for værvarslinga.

Det året hadde vi med radiosender, og det var ikke få signaler og telegrammer som gikk mellom oss og Ivar. Svein hadde beklaget seg til bror Ivar over at vi hadde glemt å ta med en skikkelig skrustikke. Ivar sendt en stor, solid, skrustikke til 330-skvadronen på Andøya og ba dem droppe den på Halvmåneøya ved leilighet. En dag kom albatrossen lavt inn over øya. Flygerne mente øyensynlig at en så tungbygd og kraftig gjenstand ikke trengte fallskjerm. Skrustikka gikk rett gjennom hyttetaket og traff hylla hvor lampeglassene lå. Resten av vinteren var det bare sotete, korte lampeglass i bruk på Halvmåneøya.

I 1974 kjøpte jeg en 60 fots stålbåt «Sandsvalen». Jeg var innom Gerd, Ivar og sønnene deres på Gussøya i Hemnefjorden. Jeg ville jo gjerne høre hva Ivar syntes om skuta. Dette måtte være en god lastedrager for Polar Navigasjon fant han ut. Ivar ordnet med last nordover til Svalbard. Inni mellom andre oppdrag, gikk vi for de virksomhetene Ivar drev i Berzelius­dalen og på Sarstangen. Senere ble det også lasteturer mellom Longyearbyen og Haketangen på østsiden av Spitsbergen.

En sommer ble Ivars yngste bror, Rolf, med meg på båten. Han var også en sjeldent koselig kar. Full av godt humør og historier fra sin maskinisttid på langfart. Hver eneste dag overhalte han en kran, eller en komponent på skuta. Når Ivar hadde turer til Svalbard, ble han også med. Da varte det ikke lenge før vi fant oss en god havn, tente rekvedbål og stekte kobbebiff. Kameratskap med Ivar varte livet ut, men inspirasjonen og det gode forbilde Ivar står for, vil gå videre.

Per Johnson

Hitra