Kjære Nan

Store, våte snøkrystaller daler ned i den svarte polarnatten. Frosne tårer fra himmelhvelvingen. De søker sammen i den stille polarnatten. Samles som et lunt og beskyttende ullpledd over den kalde tundraen. Et uendelig glitrende hvitt teppe som skjermer og beskytter. Skaper lys og lindrer sorgen. Vokter og bevarer minnene som aldri vil dø. Livsgleden og det store smilet. Alle historiene, det sprudlende humøret og latteren som alltid lå klar til nye smittsomme utbrudd. Motet som aldri forsvant i håpet og troen på det gode.

Arktis gråter. Sorgen over tapet av Nan er så ufattelig tung å bære.

Nan var aldri redd. Hun viste ikke tegn til frykt for hva som ville komme. Tvert imot kjempet hun hardnakket imot. Innbitt og trassig, som en ekte arktisk skapning. «Vi står han av» var en god mantra som hadde hjulpet så mange ganger tidligere. Hun var ikke typen som resignerte og ga opp så lett. Men denne gangen ble det for tøft og motstanden for stor. Nan hadde dobbelt opp av det meste, men hun hadde bare ett liv.

Nan var godt kjent med mørket, fra barndommen og fra mange år dypt inne i fjellet. Hun hadde kjempet mange slag og motstått mektige krefter før. Følt dyp sorg over egne tap, og erfart urettferdighet og kulde. Hun var herdet, hardfør og utholdende som få, med et sterkt behov for å forsvare og å skape trygghet. Uredd og beskyttende vernet Nan alltid om sine nærmeste, og verdiene som betydde mye for henne. Hun sto for sine egne meninger og holdninger, samtidig som hun åpent viste stor respekt for andres tro og livssyn.

Selv om hun kjente det godt, søkte Nan aldri mørket. Det var på toppene hun trivdes aller best. I lyset, på tur, helst sammen med sine kjæreste og nærmeste. Ingen utfordringer var for store. Hun forserte de bratteste bakkene med et stort glis på vei opp langs isbreer og steinrøyser. Av og til litt for fort ned igjen langs utsatte snø flanker, men hun kom alltid trygt hjem, like hel og med humøret på topp. Nan elsket å leve, og turene ga henne utvilsomt mye av energien hun delte så generøst med andre rundt seg.

Den evige gløden og kraften hun omga seg med vil for alltid stå igjen på tundraen når snøkrystallene smelter i vårsolens kjærtegn. Som en bergkrystall, et strålende tidløst monument, vil minnene om en unik livskraft og glede vise vei i vanskelige tider.
Aldri glem å smile og le. Husk å leve, og ikke ta gode venner for gitt. Kjært vennskap er en verdifull gave som betyr så uendelig mye.

Nan har reist på slutt. Hun forlot oss så altfor tidlig. Men minnene vil aldri forsvinne. Hun vil for alltid følge oss i hjertet gjennom vår reise videre i livet.

Familie og venner