Forvaltningsansvaret – mer enn miljø og sikkerhet

Rasmus Hansson i MDG mener det er helt innenfor å sette statsstøtte i sammenheng med ytringsfrihet, og truer med å straffe Visit Svalbard hvis de ikke tier (SP 18.1.22). Longyearbyen jeger- og fiskerforening tier ikke, men mener de ikke blir hørt når de gir innspill i forvaltningsprosesser (SP 19.1.22). Heller ikke dette året, når ferdsel på isen i Tempelfjorden og Billefjorden igjen skal forbys (SP 12.1.22).

Næringslivet, og spesielt reiselivet, mener også at vi ikke blir hørt, og reagerer særlig på at myndighetene selv ikke følger regelverket. Det synes som om det har liten betydning at reguleringsforslag på Svalbard er basert på faktagrunnlag med feil og mangler. Det gis ingen oppmerksomhet til at hjemmelsgrunnlaget ikke er til stede og/eller at forslagene er i konflikt med annet regelverk. Det er heller ikke nødvendig at konsekvensene, som ingen har oversikt over, blir undersøkt og redegjort for. At man har kjørt prosessene uten reell involvering fra berørte, tillegges ikke vekt (SP - Haavind 7.12.21).

Myndighetene mener det er store utfordringer knyttet til ferdsel og aktiviteter i svalbardnaturen, spesielt reiselivsaktiviteter. Det er valgte representanter for lokalbefolkningen og næringslivet ikke enige i. Myndighetene fremhever det store ansvaret de har for en forsvarlig forvaltning av miljø og sikkerhet på Svalbard. Når lokalbefolkningen og næringslivet gang på gang dokumenterer og forklarer at myndighetene på ingen måte står alene om dette ansvaret, er det få som virkelig anerkjenner verdien av det arbeidet og engasjementet lokalbefolkningen og næringslivet kan vise til.

Myndighetene kan fortsette å agere som om ansvaret for forvaltningen av de viktige ressursene og verdiene som Svalbard representerer, trumfer både lovverk, fakta, konsekvenser, forsvarlige prosesser og involvering – og gir adgang for politikere til å true næringslivet til stillhet. Det er imidlertid en farlig kurs som den forrige regjeringen har valgt, og som vi risikerer at den sittende regjering fortsetter å følge.

Da velger de nemlig å ignorere den aller største ressursen de er gitt ansvaret for å forvalte. Det er ressursen som danner grunnlaget for vårt demokrati, for vårt politiske system og for vår forvaltning. Det er ressursen som er fundamentet for hvordan vi har det i dag, og kommer til å få det i fremtiden. Det er ressursen som kommer til å være avgjørende for om vi i fremtiden har råderett og kan bestemme selv. Og - det er en ressurs som i dagens mer og mer politiserte samfunn og urolige verden, blir viktigere for hver dag som går. Den ressursen kalles tillit.

Akkurat nå har statsrådene Espen Barth Eide, Emilie Enger Mehl og Jan Christian Vestre et ekstra stort ansvar på sine skuldre. De skal velge mellom å følge den embetsstyrte retningen lagt i forrige regjeringsperiode, eller med stor tydelighet ta avstand fra prosesser som ikke følger forvaltningsrett- og prinsipper, eller lever opp til de forventninger vi har til våre demokratiske systemer. Det krever klokskap og mot. Jeg håper så inderlig at vi kan ha tillit til at de har mot til å gjøre de riktige valgene.