«De må tro vi er dumme …»

Miljømyndighetene hos Sysselmesteren og i Miljødirektoratet opptrer med en arroganse som er vanskelig å forholde seg til. Åpenbare feil, forskjellig vurdering av like forhold ut fra ønske om å nå en forhåndsbestemt konklusjon, og logiske brist i resonnementer presenteres med en selvfølgelighet som om det skulle være saklige fakta, som vi skal tro på og slå oss til ro med. De må tro at vi er dumme. …… eller er det bare arroganse, maktarroganse, som får fritt spillerom?

«Er dere ikke fornøyd, kan dere bare klage…», sier makta. Ja, det har vi prøvd noen ganger. Og hos klageinstansen i Miljødirektoratet sitter en tidligere ansatt i Sysselmesterens miljøavdeling som saksbehandler og «stør sand» på sine tidligere overordnedes beslutninger (etter først å ha oversittet alle behandlingsfrister og deretter forlagt/oversett klagers merknader). Det er som under forrige sysselmann, hvor klage over sysselmannens vedtak ble behandlet i Justisdepartementets polaravdeling hvor Sysselmannen hadde permisjon fra stillingen som ekspedisjonssjef mens hun var sysselmann på Svalbard. Og rettslig overprøving er nytteløst; «forvaltningens frie skjønn» kan ikke overprøves av en domstol. Dessuten medfører saksanlegg for domstolen betydelige kostnader som forvaltningen vet at små private aktører sjelden kan ta seg råd til (i motsetning til det offentlige som synes å ha ubegrenset med ressurser). I et slikt miljø er det lett å utvikle en viss maktarroganse.

De har makta, men vår respekt får de ikke!

Hva gjaldt saken denne gangen, konkret?

Jo, som turoperatør har vi i mange år søkt om og fått tillatelse til å ha et bensindepot (noen kanner med bensin) ca 5 mil sør for Longyearbyen, i 2,5 mnd i scootersesongen. På lengre (flerdags-)turer med mange gjester har vi da kunnet etterfylle drivstoff fra depotet. Men sist år sa Sysselmesterens miljøavdeling stopp. Begrunnelsen var at depotet ikke var nødvendig, utgjorde en forurensningsfare, og dessuten var skjemmende i naturen.

Mht. behovet, mente Sysselmesteren at depotet var så nær Longyearbyen at vi heller kunne ta gjestene med til byen, fylle drivstoff der og kjøre tilbake igjen. 10 mil ekstra transport på scooter i til dels vanskelig terreng for å etterfylle drivstoff! … da ville mye av vinningen gå opp i spinningen. Dessuten ville gjestene oppfattet turen som over når de kommer inn til Longyearbyen etter en lang tur. Og miljøvennlig kan de jo i alle fall ikke være å kjøre 10 mil ekstra for å fylle drivstoff. Enten har saksbehandlerne i miljøforvaltningen aldri vært på tur, eller så vet de bedre og da er det utslag av ren maktarroganse.

Til sammenligning innvilger Sysselmesteren seg selv bensindepot for sine feltinspektører på Fredheim. Det er samme distanse, men mye enklere kjøring. Og på Fredheim oppbevares drivstoffet innenfor vernesonen for fredede bygninger. Ja, det er riktig at Sysselmesteren har unntak fra de bestemmelsene i verneforskriften som gjør at andre må søke om tillatelse. Men burde ikke Sysselmesteren i det minste prøve å etterleve samme miljøstandard som Sysselmesteren krever av alle andre?

Mht. forurensningsfaren mente Sysselmesteren at vi heller burde bringe med oss den bensinen vi trengte på sleder på hver enkelte tur. Risikoen for lekkasjer er liten fra kanner som er stroppet sammen og står stille på egnet underlag. Risikoen for lekkasjer er åpenbart mye større for bensinkanner som må transporteres med på hele turen på en henger som ristes og slenger rundt i til dels vanskelig terreng og over vaskebrett. Men det har miljøbyråkratene tydeligvis vanskelig for å forstå. Og miljømessig kan det jo ikke være bra med unødig lang transport av tung bensin. Unødig tunge sleder har også et sikkerhetsaspekt som er lite gunstig på tur med gjester.

I vår sak uttaler Sysselmesteren at han «finner det utvilsomt» at oppbevaring av drivstoff i terrenget «i seg selv utgjør et forurensningspotensiale». I andre saker, bl.a. for forskere og fastboende, er imidlertid vurderingen annerledes. Her omtaler Sysselmesteren forurensningsfaren slik: «Under forutsetning av det brukes fat/kanner som er egnet og godkjent for lagring og transport, vurderes etablering av depot som akseptabel. ……. Så lenge vilkår følges, vil tiltaket ikke medføre fare for forurensning …..» Det er rart at vurderingen av miljøfaren med bruk av samme type jerrikanner er forskjellig. Det er vel samme bensin og samme kanner som brukes av både forskere, fastboende og turoperatører? Her har åpenbart ønsket om forskjellig resultat påvirket fremstilling av fakta og miljøvurdering. Det er ikke tillitsvekkende fra en fagetat.

Bensinkanner er et fremmedelement i naturen, og et deport kan oppfattes som skjemmende. Det er vi enige i. Men depotet vårt er plassert utenfor vanlige løypetraseer og vi har tilbudt å skjule/kamuflere dette, gjerne med hvit presenning over, eller å grave det ned. Kannene er under 0,5 meter høye og ruver ikke i terrenget. Jeg tror ikke det er mange som har oppdaget depotet i alle de årene det har eksistert, eller som vil oppdage eller la seg genere av det i fremtiden. Til sammenligning tillates store 200 liters fat andre steder (bl.a. til fritidsformål for fastboende og Sysselmesterens egne behov) uten at skjemmende synsinntrykk har vært vurdert som et problem.

Manglende tillatelse til bensindepot kan synes som en liten sak (selv om den er viktig nok for oss). Tillitsbristen ift. miljømyndighetene er verre. Miljøet på Svalbard hadde fortjent forvaltere som det hadde vært lettere å få respekt for.