Leserbrev:

Polfarersamarbeidet – en historie fra kulissene i det politiske Longyearbyen

Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum forhandler i skrivende stund om regjeringsmakt. Viktige nasjonale spørsmål avklares. For to år siden var det politiske forhandlinger om makt og posisjoner i mange kommuner i Norges land. Inkludert i Longyearbyen.

Polfarersamarbeidet ble til etter stor møtevirksomhet etter lokalstyrevalget i 2019.
Publisert

Ja, så hva skjedde fra 7. til 10. oktober 2019, da makt og posisjoner ble fordelt etter lokalvalget i Longyearbyen? Hvordan kunne det ha seg at AP, H og Frp ble enige om å styre Longyearbyen sammen de kommende fire år, når alle ventet på at «valgvinnerne» Svalbard Venstre skulle overta makten?

Vel, dere som synes politikk er spennende og liker å lese om hva som skjer også i kulissene, skal få historien fra mitt ståsted. Jeg var og er leder for Lyb Frp og var en av brikkene i det lokalpolitiske dramaet som utspilte seg i Longyearbyen i 2019.

Skildringene er mine personlige og jeg tar absolutt høyde for at noen av de nevnte kan ha opplevd ting annerledes.

Valgnatta, 7. oktober

Partiene er samlet på Stationen og nå lå ting til rette for et borgerlig flertall i Longyearbyen. Regjeringspartienes lokallag V, H og Frp hadde fått ni av 15 mandater. Terje Aunevik og Venstre var størst og utropt til valgvinner.

V og AP hadde styrt sammen i 2015 til 2019. Men det var en dårlig skjult hemmelighet at samarbeidet gikk i stykker tidlig og V var bestemt på å kaste AP fra makta nå. Venstre (4) og MDG (1) stod sammen med sine fem representanter. AP hadde også fem. H (3) og Frp (2) var på «vippen» mellom V og AP.

Høyre hadde i valgkampen lovet borgerlig lokalstyreleder med borgerlig flertall. Det hadde ikke Frp gjort. Mitt ønske før valgkampen startet var at Frp skulle binde seg til et borgerlig samarbeid, men nestleder Roy Albrigtsen advarte mot dette. Han mente vi var best tjent med ikke å forplikte oss til noe. Albrigtsen vant avstemmingen og Frp gikk derfor aldri til valg på et borgerlig samarbeid.

Longyearbyen Frp gikk aldri til valg på et borgerlig samarbeid, til tross for at leder Arnt Vegar Jensen ønsket det.

Til tross for dette hadde jeg fått tillatelse til å inngå en samarbeidsavtale med Svalbard Høyre om å stå sammen i forhandlinger. Dette offentliggjorde vi valgnatta. Høyre ville ha borgerlig samarbeid og med valgresultatet i hånd gjorde vi oss klare for å møte Venstre. Dette til tross for at Svalbard Venstre på dramatisk vis vraket et samarbeid med Høyre på målstreken fire år tidligere. Ikke alle i Høyre hadde tilgitt dette.

Vi i Frp og H hadde latt oss skuffe av Venstres snakk om posisjoner. Direkte på Nordnytt sa de det: «Vi skal forhandle med de som gir oss best posisjoner og vi går for lokalstyrelederen.» Dette skal V ha bekreftet til AP.

Vi alle slet med å forstå logikken bak å innlede samtaler om samarbeid, uten først å komme til enighet om de store politiske sakene Longyearbyen stod ovenfor. AP hadde kontaktet Venstre der Venstre bekreftet dette. Posisjoner før politikk.

Jeg var også skeptisk til enkelte kandidater Venstre hadde på lista. Avisinnlegg i valgkampen hadde fått varsellampene til å lyse. I tillegg hadde jeg lenge vært forbanna for at Svalbard Venstre hadde tatt æren for «Veterinærpengene» fra regjeringen. Lyb Frp hadde forhandlet med statsrådene Hoksrud og Wara og statssekretær K. M. Johansen om disse pengene. Pengene kom som lovet. En gigantisk seier for Frp. Hoksrud ringte Svalbardposten og bekreftet vår historie om hvordan dette gikk til. Men Svalbardposten skrev oss helt ut av historien og Svalbard Venstres Eirik Berger ble trukket frem som «helten»! Vi var rasende.

Men Svalbard Venstre hadde også personer jeg stolte på. Spesielt Terje Aunevik, Oddmund Rønning og Håvar Fjerdingøy. Venstre ville ha et medlemsmøte 8. oktober før de startet reelle forhandlinger. H og Frp brukte 8. oktober til å gjennomgå alle andres programmer, vi forberedte oss på alle tenkelige scenarioer og vi planla konstruktive politiske samtaler. Selv MDG kunne vi snakke med, hvis Venstre ville ha dem med.

Møtene fant sted på Svalbard Hotell Polfareren, derav navnet Polfarererklæringen.

Vi satt på et møterom på Svalbard Hotell Polfareren til langt på natt og ble enig om en felles plattform å forhandle ut fra.

9. oktober

Både Kjetil Figenschou og Stein Ove Johannessen i Høyre var i kontakt med Venstres folk morgenen 9. oktober, dagen etter dette skjebnesvangre medlemsmøtet. Da jeg ba Kjetil om tidspunktet for vårt møte med Venstre skjønte jeg at noe hadde skjedd. Venstre hadde bedt Høyre om å kvitte seg med Frp. Venstre ønsket samtaler mellom V, H og MDG.

Venstres partileder Trine Skei Grande stod på for lokallaget på Svalbard og ringte til Høyres generalsekretær og oppfordret via han til samarbeid med Venstre. Hun ringte ikke til Frp. Høyre lokalt likte dårlig denne innblandingen og vi i Frp var satt ut.

På formiddagen 9. oktober møtte jeg og vår listetopp Jørn Dybdahl, Høyres Kjetil Figenschou og Stein Ove Johannessen til lunsj på Kroa. Vi diskuterte veien videre. Jørn kunne ikke tro at Venstre ikke ville snakke med ham. Han var sikker på at dette må vært i mot Terje Auneviks ønske, de to hadde nemlig lang historikk sammen. Jeg hadde bestemt meg, jeg ønsket ikke å snakke med Venstre mer. Nok er nok. «La oss arrangere deres lokalpolitiske begravelse» var mitt utsagn. Det står jeg ved.

Det satt langt inne for Kjetil Figenschou å skulle bryte et valgløfte om borgerlig samarbeid. Men han ville stå fast på avtalen med Frp. Hvorfor skulle Høyre bryte avtalen med Frp? Vi var enige om de fleste politiske saker. Kjetil tok realiteten innover seg, «det kan ikke skade å ta en prat med AP», sa han. H og Frp inviterte AP til Hotell Polfareren samme ettermiddag, 9. oktober. Umiddelbart etter arbeidstid møttes vi i hemmelighet på det samme møterommet på Polfareren som Høyre og Frp hadde brukt i våre samtaler.

Der kom de. Fire personer fra Svalbard AP. Et lag med kjente lokale skikkelser. Lokalstyreleder Arild Olsen, partileder Elise Strømseng, gruvesjefen og nyvalgt representant Per Nilssen og Kristin Furu Grøtting med sin erfaring fra lokalpolitikk helt siden Svalbardrådets tid. De kom med toppa lag.

Høyre, Frp og Ap møttes på Polfareren 9. oktober.

Vi; Kjetil Figenschou (Høyre-leder), Stein Ove Johannessen (kandidat som lokalstyreleder) jeg, (Arnt Vegar Jensen) Frp-leder Jørn Dybdahl 1. kandidat Lyb Frp samt høyremedlemmene Stine Teigen og Mats Willmann ventet på dem. Det er fair å si at stemningen var avventende. «Vi går ut i gangen og håndhilser for å vise respekt», sa Kjetil de de ankom.

Ville AP være desperate etter å beholde makt? Hadde de begrensninger når det gjelder å snakke med Frp? Hadde de ultimatumer? Var de sinte etter valgkampen? Jeg som Frp-leder hadde kjørt på med tung kritikk av AP og sittende lokalstyreleder gjennom to år. Dette knyttet til misnøye i hovedsak for håndtering av «Svea-saken». Jeg antok også at APs velgere var vanlige folk i Longyearbyen. Håndverkere, gruvearbeidere, guider, hotellmedarbeidere og sjåfører – ja, folk som gjør et hardt ærlig arbeid. Noen av de velgerne trengte vi i Frp for å komme inn i lokalstyret.

Som født og oppvokst i en AP-familie, hadde jeg fått politikk inn med morsmelka. Men min AP-historikk til tross, jeg var og er åpenbart fremdeles av den klokkeklare formening om at Fremskrittspartiet er det moderne Arbeiderpartiet.

De med mye penger og de som tror de har noe til felles med de med mye penger, stemmer uansett Høyre. De er mange i Longyearbyen. Kultureliten og den selvutnevnte øvre-middelklasse i Longyearbyen var Terje Auneviks heiagjeng og klimamoralistene som for egen samvittighets skyld vil ha symbolpolitikk for klima og miljø stemmer MDG.

Ikke mange vanlige folk igjen i Longyearbyen til å stemme Frp. Derfor hadde jeg i to år jaktet APs velgere. Nå satt vi her. På Polfareren. Klare for samtaler om Longyearbyens politiske fremtid.

Kjetil Figenschou og Elise Strømseng ledet samtalene for de to partene. «Vi har mange politiske saker vi vil snakke om», innledet Kjetil. «Det har vi også», sa Elise. Stemningen var anspent, men tonen var satt. På bordet var det plassert ut diverse småretter. Tapas. Nydelig mat, som avvæpnet anspentheten litt.

AP hadde sett på valgresultatet og innledet med å vise meg og Jørn hvordan Frp-velgerne hadde stemt. Oppsiktsvekkende mange av våre velgere hadde delt ut slengere til AP. Mye mer til AP enn noe annet parti, faktisk. Spesielt Arild og Elise var åpenbart veldig populære blant Frps velgere.

AP viste oss sikkert tallene for at vi i Frp skulle senke garden. Jørn Dybdahl hadde også i valgkampen kommet med kritikk av AP på generelt grunnlag. Så AP tenkte nok at Jensen og Dybdahl i Frp trenger å senke garden før vi snakker sammen om politikk.

En annen observasjon etter gjennomgang av valgresultatet gjorde at våre samtaler føltes legitime; Blant oss i dette rommet var ni av de ti valgte representantene med flest personstemmer/slengere! Folk har faktisk stemt på oss som sitter her.

Samtalene begynner. Jeg åpner samtalene med å snakke om saker Frp hadde frontet. Renseanlegg. Hydrogen. Billigere gebyrer. Veterinær. Flytting av Galleri Svalbard. Tettere samarbeid mellom LL og Store Norske. Utvidet skolebussordning og ID-kort for utenlandske arbeidstagere.

AP hadde sett våre valgvideoer. De berømmet oss for en smart valgkamp, vi hadde truffet nye velgergrupper og frontet saker andre partier kanskje ikke helt hadde plukket opp. De hadde ikke noe problem med å stille seg bak mange av sakene vi hadde frontet.

Unntaket var muligheten for kulturkutt for å redusere årsgebyret på bil. Det var uaktuelt for AP. Men selv ikke våre venner i Høyre støttet oss, jeg ble skutt kjapt ned av alle rundt bordet og før det første kvarteret av samtalene var gått var det klart at penger fra kulturbudsjetter for billigere veigebyr, det måtte Frp se langt etter.

Høyre tok opp sine saker: Miljøpolitikk og FNs bærekraftmål, barnehager, turisme og havn. AP ga Høyre det at de hadde lansert en interessant løsning for havna. Den kunne de være med å se nærmere på. Hvem skal drive Energiverket? Her kom det første gang virkelig til syne; AP var definitivt ikke desperate etter makt. De ønsket ikke våre løsninger og argumenterte for eget syn. En lang debatt, men vi sto fast. Vi måtte legge dette til siden inntil videre.

Vi snakket om gruvedriften i Svea. Vel, alle hadde vært for drift, men med litt ulike forutsetninger. Vi snakket om muligheten for private barnehager, mer skolebuss, allmenngjøringsloven, APs valgløfte om søskenmoderasjon i barnehage/SFO, boligkrisa, turisme samt veigebyret og kultur.

Klokka ble 23.30; vi hadde vært innom de fleste saker i våre programmer. Syv timer sammenhengende lokalpolitiske samtaler. Vi var ikke enige om alt, men for noen gode debatter vi hadde hatt! Saklighet, anerkjennelse av andres gode saker og argumenter. Vi lo masse sammen. Vi avslutta samtalene enige om at wow, dette var faktisk en god begynnelse, la oss ta opp tråden i morgen.

AP forlot lokalet. H og Frp ble sittende igjen. En uttaler; «Dette var jo altfor trivelig.. Dette liker jeg ikke helt.»

På parkeringsplassen utenfor Polfareren før vi tok kvelden så Jørn Dybdahl på meg alvorlig og sa, «jeg må tenke på dette, Arnt Vegar. Det siste jeg vil er å bryte mine løfter og jeg har lovet at jeg ikke vil samarbeide med AP. Det handler ikke om de lokalt, det er bare det at for meg er avstanden veldig stor til en del av det AP står for nasjonalt. Jeg vet ikke om det er rett at vi i Frp samarbeider med AP.»

Jørn var alvorlig. Jeg så at han var preget. Han måtte tenke gjennom ting. Dette gikk på samvittigheten løs for han. Etter telefonmøter med Kristoffer Halvarp og Roy Albrigtsen, skjønte jeg at videre samtaler med AP sto og falt på Jørn. Uten han kunne vi faktisk ikke gjennomføre dette.

10. oktober

Vi møttes på nytt. Samme sted. Polfareren. Jørn Dybdahl ville ha ordet først. Han hadde noe å fortelle alle. Jørn innledet med følgende; «Dette har vært et stort dilemma for meg. Men jeg har ringt og snakka med en god venn. Spurt om råd. Fortalte han om Venstres uvilje til å møte oss i Frp og at jeg kanskje må bryte et løfte om å samarbeide med AP. Min kamerat tenkte seg om og siterte Frank Zappa da han sa følgende til meg:

«It’s a big difference in kneeling down and bending over…». «Fungerer samtalene med AP er det greit for meg!». Jørn var ombord.

Vi gjenopptok samtalene. Hvor slapp vi i går? Den politiske snakken var i gang. Vi hadde sovet på alle sakene og følte at vi hadde kontroll på det meste. Det var på tide å ta diskusjonene til neste skritt!

Posisjoner. Den behagelige atmosfæren ble satt på prøve. Posisjoner i lokalpolitikken. Hvor mange plasser til hver av oss i ulike utvalg? Hvem skal sitte i det viktige administrasjonsutvalget? Hvilke personer skulle vi plassere i ulike andre utvalg? Utvalgsledere og nestledere! Dette er viktige verv med mye innflytelse. Og ikke minst, hvem skal være leder og nestleder i lokalstyret?

Alle partier hadde lister med medlemmer som ønsket å bidra, men alle partier måtte være forberedt på å gi etter og skuffe flere av egne medlemmer. Men ingen ville gi fra seg noe gratis. Denne dagen skulle bli krevende. Tror alle følte på det. Her kunne mye gå gærent.

Frp og Høyre mente Stein Ove var en god kandidat som leder. Min oppgave var å legge frem hans gode egenskaper og det var faktisk enkelt. «H og Frp ber om at Stein Ove blir ny lokalstyreleder» innledet jeg. «Stein Ove er hardtarbeidende, han er saklig, han er samlende og alltid godt oppdatert på sak». Jeg mente det oppriktig og mener det enda.

AP var ikke uenig i noen av beskrivelsene av Stein Ove. Men de ønsket få frem at Arild hadde vært gjennom en tøff fireårs periode. Mye ekstraordinært hadde inntruffet. Det var jo korrekt; Arild hadde stått i noen tøffe stormer og når «alle» trodde AP var ferdige før valget, så gjorde velgerne dem faktisk til valgets største parti. Arild var nå en erfaren lokalstyreleder, og AP stilte saklig spørsmålet om det ikke var naturlig at de som største parti tok denne posisjonen.

Etter noen minutter med saklig debatt om Arild vs. Stein Ove så skjærer Jørn Dybdahl gjennom. Han snakker så tydelig og direkte som bare han kan; «Folkens, hør her. AP er størst, de har flest velgere i ryggen. Høyre har gjort et svakere valg enn forventet. Jeg mener det mest redelige er å bare bli enige om at Arild fortsetter. Det er det velgerne har sagt, Arild vant valget, han fortsetter som lokalstyreleder, ikke la oss bruke mer tid på dette!»

Jørn tok oss alle på senga. Vi så på hverandre. Hva skjedde egentlig nå? Høyre ba om en ti minutters pause. AP forlot rommet. «Høyre har ambisjoner om å lede lokalstyret» sier Kjetil Figenschou. Han og resten av Høyre står støtt bak Stein Oves kandidatur. Men vi snakker også om hvordan vi i nettdiskusjoner har fordømt at Venstre kranglet i tre uker etter forrige valg om dette vervet, da de ikke var størst. Skal vi gjøre det nå?

Frp ber Høyre om å revurdere kravet om lederen. «Nei», sier Kjetil. «Vi vil kjempe». Ja vel, da gjør vi det da. Stein Ove tar selv avgjørelsen; «Takker for deres tillit. Takknemlig for at Kjetil har stått bak meg hele veien. Takk til Frp for deres støtte til meg. Men med tanke på valgresultatet har Jørn rett, det redelige er at vi lar AP fortsette hvis vi blir enige.» Stein Ove ønsket ikke la det gå prestisje. Hadde H vært størst hadde vi aldri gitt oss. Men H var ikke størst.

AP kom inn igjen. De satte seg ned og så på oss med forventningsfullt blikk. Saklig redegjorde jeg for vårt syn. «Blir vi enige, står vi i H og Frp samlet bak Arild Olsen som lokalstyreleder kommende fireårs periode». Det var avklart. Men til gjengjeld ønsker Høyre økt fokus på miljø og næringspolitikk. De ville ha et nytt utvalg og det ville de at Stein Ove skal lede.

Kjetil, som var Høyres nestlederkandidat, sier seg villig til å halvere eget honorar, han sa fra seg 250.000 kroner per år for å finansiere dette utvalget. Og Høyre vil ha implementert FNs bærekraftmål i LL via dette utvalget. FNs bærekraftmål? H og AP var rørende enige.

For oss i Frp var dette symbolpolitikk. Her fyrer vi med kull og flyr turister til verdens ende for å se på isbreer som smelter, og så snakker vi om FNs bærekraftmål? La oss heller rense plasten fra kloakken før den sendes ut i havet vårt. Men på den annen side, Høyres vilje til å sette politikk foran egne egoer er imponerende. Rett og slett imponerende. Det skaper tillit.

AP hadde ikke stilt noen ultimatumer. De hadde ikke snakket ned Stein Ove. De hadde vært saklige og de hadde gode argumenter. Vi fortsetter med utvalg. Alle partier hadde flere gode lederkandidater og argumenterte for sine navn. La oss sette utvalgene sammen med en blanding av erfaring, sult og med en god kjønnsbalanse. Vi kaster navn frem og tilbake. Frp ville ha Jørn som utvalgsleder for Teknisk Utvalg og Kristoffer inn i MNU. Kan vi få to i OKU? Korkpenger er viktig for oss å være med på. Diskusjonene var tøffe men saklige.

Der ble det midnatt igjen. 15 timer innelåst i samme rom over to dager. Noe uenighet var det, og mye enighet. Respekten er der. Budsjettene blir vi enig om. Samarbeidsklimaet er godt, tilliten er til stede. Vi reiser oss, tar hverandre i hånda og AP/Frp/H signerer en intensjonsavtale.

Frp-leder Arnt Vegar Jensen signerer Polfarererklæringen.

Vi hadde opplevd to intense døgn med svært gode debatter. Mange lokalpolitiske tungvektere som hadde satt sak og politisk gjennomslag foran personlige ambisjoner. En begivenhet for lokalpolitiske historiebøker.

Lokalstyreleder Arild Olsen signerer erklæringen.

De tre partiene måtte bare nå forankre dette i egne partier, før vi kunne gå ut med noe. Vil anta at AP var lettere nervøs for å ta dette med egne medlemmer. Nå skulle AP liksom ta meg og Frp inn i varmen? Kunne de få dette forankret i eget parti? Jeg skulle gitt mye for å være flue på veggen i det AP-medlemsmøtet når avtalen med Frp ble presentert.

Høyres Stein Ove Johannessen (t.v.) signerer Polfarererklæringen. Videre fra venstre: Kjetil Figenschou (H), Jørn Dybdahl (Frp) og Arild Olsen (Ap).

Selv om ti personer pluss diverse styremedlemmer i partiene hadde visst om intensjonsavtalen, var ikke et ord lekket til noen. Partiene fikk avtalen forankret i egne partier.

Avtalen tok det politiske Longyearbyen fullstendig på senga.

Konstitueringen

Svalbardposten tok helt av i sine beskrivelser og leserinnlegg fulgte på. «Kunsten å svelge kameler». «Sengekamerater». «Svik». «Brutte valgløfter». «Alt for makta», skrev avisen med et bilde av oss. Ironiske sammenligninger med Hakkebakkeskogen. Vi sviktet folkekravet om Aunevik som lokalstyreleder, skrev en på Facebook.

I ukene frem mot konstitueringen kunne ikke noe rokke ved vår avtale.

Venstre tilbydde via avisen Høyre lokalstyrelederen. Nå plutselig snakket de om et felles borgerlig samarbeid! Politikk var viktig for dem også. Frp var plutselig involvert. Sorry, men det er for sent.

Stein Ove Johannesen og Høyre kunne snudd ryggen til inngått avtale. Stein Ove kunne blitt lokalstyreleder. Men han var klar på at han kunne ikke svikte en inngått avtale. Nei, det var under Høyres verdighet.

Konstitueringen gikk etter boka. «Polfarererklæringen» ble sluppet. Men fremdeles var ikke lokalavisa opptatt av innholdet. Kun opptatt av hvorfor H og Frp samarbeider med AP og ikke V.

Vi hadde et legendarisk oppvaskmøte med Svalbardposten noen uker etter valget. Tonen kunne ikke fortsette med skittkasting mellom det politiske flertallet og lokalavisen, vi hadde alle et ansvar for å holde oss saklige. Temperaturen ble skyhøy. Bakgrunnen for den særdeles opphetede stemningen holder jeg for meg selv. Men de som var på andre siden av døra må ha lurt på hva som egentlig foregikk. Møtet endte uten noen enighet.

Vel. Polfarersamarbeidet kom i gang, vi startet umiddelbart med å gjennomføre sakene i Polfarererklæringen. Så kom korona og endret mange planer, men sammen har vi stått.

Polfarersamarbeidet – Høyre, Ap og Frp.

Neste valg er i 2023. Nye samarbeid og nye personer i viktige posisjoner venter.

Lykke til.

Arnt Vegar Jensen, leder Lyb Frp

Powered by Labrador CMS