Ønsket av Stortinget, men uønsket av Sysselmannen

Når miljøvernsjefen hos sysselmannen sier han har dekning for avslaget til Svalbard Villmarksenter (SVS) om camp har han delvis rett i dette, men behandlingen av søknaden bærer sterkt preg av kunnskapsløshet og usikkerhet. I slike situasjoner er det lett å gjemme seg bak paragrafer og si nei for å være på den sikre side uten å undersøke saken nærmere. Hvordan kan man vente at hvermansen forstår forskjellen mellom motorisert- og ikke-motorisert ferdsel når Sysselmannen på Svalbard ikke gjør det.

Som sertifisert Økoturismebedrift driver SVS utelukkende med ikke-motorisert ferdsel, en ferdsel som det i henhold til forarbeidet til Svalbardmiljøloven skal legges spesielt til rette for. Også St.meld. nr.22 (2008-2009) «Svalbard» 7.4.2 Snøscootertrafikk og ikke-motorisert ferdsel og 9.2.4 Utfordringer og målsetninger, slår i klartekst fast at det skal legges spesielt til rette for ikke-motorisert ferdsel. Hvordan Sysselmannen da kan si at campen genererer uønsket ferdsel er totalt uforståelig ut fra intensjonen i Svalbardmiljøloven og politiske føringer fra Stortinget. Ser en saken i lys av klimaforhandlingene i Paris kan en begynne å lure på om noen har falt fullstendig av lasset.

Avslaget blir enda mer uforståelig når en ser på utviklingen av den motoriserte ferdselen. Den 23. januar var vi på tur innover Adventdalen med hundespann. I løpet av en halv time møtte vi mellom 100 og 150 snøskutere. Skal tro hvordan naturopplevelsen er for de som opplever dette scenariet kontra et sju kvadratmeter stort bygg med et par-tre hundespann på utsiden, og vi er bare i januar enda. Når det gjelder kommentaren i avslaget om at igloene vil fremstå som fremmedelement i landskapet, hva da med lavvoer på 50 kvadratmeter med 30-40 snøskutere rundt som det gis tillatelse til når vi vet at en iglo er på 7 kvadratmeter og lett kan dekkes med snø eller gjemmes bort. Når det gjelder igloen som fremmedelement i naturen er vel igloformen noe av det mest arktiske som fins av byggverk og ideell når det gjelder snø drift. I tillegg risikerer vi ikke å komme til en camp rasert av isbjørn noe som er av største viktighet når vi kjører hundespann. Vi har ikke samme lastekapasitet som en snøscooter eller samme aksjonsradius.

Vi skal ikke ta resultatet av noen søknader for gitt, men da vi hadde inne en forhåndsundersøkelse om muligheten til å få utplassere en igloo hos den tidligere besetningen hos Sysselmannen, ble søknaden etterlyst. En kunne derfor få det inntrykk at de bare ventet på søknaden. Dessverre fikk vi igloene for sent til å søke da. Historien er kort på Svalbard og nye som kommer hit har lett for å ta utgangspunkt i dagens situasjon for videre utvikling. Man må imidlertid ha historien med seg dersom det skal legges opp til en trygg og fremtidsrettet forvaltning. I løpet av våre 40 år på Svalbard har vi sett flere uheldige og farlige situasjoner oppstå grunnet mangel på kunnskaper om lokale forhold, kunnskaper som fins men som det tar tid å erverve seg.

Siden Svalbardmiljøloven kom i 2002 har ikke myndighetene på Svalbard gjort mye for å fremme ikke-motorisert ferdsel, tvert imot. Vel har hundekjøring innen turismen økt betraktelig men det er av bedrifter som driver både med hunder og snøscooter og som samtidig utestenger små innovative bedrifter ved ikke å gi dem kunder. I tillegg har de gjerne mål for sine turer i form av hytte eller annen bebyggelse utenfor Longyearbyen for overnatting eller til lunsjpause på dagsturer dersom de ikke er okkupert av gjester på snøscooter. Sysselmannen har så langt ikke skilt mellom motorisert- og ikke-motorisert ferdsel.

Utviklingen av reiselivet på Svalbard er betenkelig med hensyn til den økende snøskutertrafikken både sommer og vinter. For å illustrere dette nærmere: Dersom en kjørte opp til passet på Longyearbreen på 1970-tallet, fire-fem kilometer fra Longyearbyen sentrum, var en i villmarka. Skal du oppleve det samme i dag må du 100 kilometer utenfor sentrum av bosetningen. Sakte men sikkert eter vi opp villmarka rundt oss uten å være klar over det grunnet historieløshet. De som kommer til Svalbard i dag har ikke forutsetning for å forstå hvordan det var for bare noen få år siden. For oss som har bodd her i en årrekke, i vårt tilfelle rundt 40 år, føler vi ansvar for miljøet rundt oss og vil så gjerne ta vare på naturen for våre etterkommere og ikke spille Casino med den. Dette er hjemmet vårt.

Skal norsk økoturisme ha noen fremtid på Svalbard må myndighetene være med å legge til rette. Slik politikken er i dag blir ikke bedrifter stimulert til å sertifisere seg da det ikke er økonomisk lønnsomt. En sertifisert bedrift kan ikke drive med de mest lønnsomme aktivitetene som for eksempel snøskuter- og ribbåtturer, ei heller selge dem. Da står en ganske ribbet tilbake når en i tillegg blir uglesett og skviset ut av markedet fordi vi blir sett på som en trussel mot den nærmest ubegrensede ferdselen med snøscooter. Visjon for fremtiden er at det skal sertifiseres flere økoturismebedrifter på Svalbard som kan gi mange spennende arbeidsplasser innen turisme. Bedriftene kan også bistå med å transportere forskere/utstyr og andre som skal inn i de scooterfrie områdene av forskjellige årsaker. Dette har vært gjort opp på Foxfonna med stor suksess. Etter at sertifiseringsordningen ble innført i 2008 er vi fortsatt den eneste sertifiserte bedriften på Svalbard.

Om fortida bør vi ha kunnskaper, men om fremtida må vi ha visdom.

Fritt oversatt etter Mahatma Gandhi: Roten til all elendighet: Rikdom uten arbeid, Fornøyelse uten samvittighet, Kunnskap uten karakter, Forretning uten moral, Vitenskap uten menneskelighet, Tilbedelse uten offer, Politikk uten prinsipper.

Svalbard Villmarksenter AS
Berit og Karl Våtvik