Vindfraktet snø

På Svalbard, generelt i polare områder, er snø fraktet av vind viktig for fordelingen av ferskvann. Lav temperatur betyr at lagret, til dels også fallende snø, knapt inneholder flytende vann. Det tørre materialet, små løse fragmenter av krystaller av is, har lett for å rives opp ved skjærkraft og ved sug forårsaket av vindens luftvirvler. Partiklene ruller eller kryper, de spretter og til dels slår løs nye partikler.

Prosessen tar til når vindhastigheten overskrider 4 sekundmeter. Ved mer enn 7 sekundmeter dannes utpregete fonner styrt av vindhindringer. Overskrides 15 sekundmeter, virvles snø gjerne så høyt som hundre meter over bakken. Snødekket eroderes raskt. Snøfrakten etter mengde øker med tredje potens av den faktor vinden øker med. Sagt med andre ord: Dersom vindhastigheten dobles, så øker snømengden åtte ganger (2x2x2=8).

De ytterst små partikler av is, avsatt og presset av vinden, danner lette, men harde og sterke flak. I le av kanter, ikke minst fjellvegger, kan det dannes flere titalls meter høye skavler. I kaldt klima er skavler ofte forankret i løs, tørr snø, og ikke i is. Faren for brudd er særdeles stor. Omkrystalliseringer, setninger og bevegelser kan skape bruddsoner inn over fast fjellgrunn.

Over store områder kan langt mer enn halvparten av snønedbøren føres bort av vind. Atmosfæren og sjøen er store sluk av vindbåren snø. Atmosfæren fordi mye av partiklene fordamper der. Det betyr også at varme i luft føres bort skjult i vanndamp, luften kjøles.

Internasjonal værtjeneste skiller «drifting snow» fra «blowing snow». Forskjellen er begrunnet i den horisontale sikt. Driftende snø betyr at partikler føres lavere enn to meter over bakken. «Blowing» gjelder vindfrakt som overskrider to meter med horisontal sikt mindre enn 11 kilometer. Snønedbør kan inntreffe samtidig.

Reinhard Mook
Longyearbyen