Vi sees på Rampa?
Skal de «kaste» rampa? Hvor skal vi leke da? utbrøt minstemann i huset. Bekymringen sprer seg i huset, og det over ei utslitt rampe.
Vi som skriver dette er mødre med noe ulik fartstid i Longyearbyen. For dere som ikke har barn, eller for en person som ikke har bodd her oppe, virker nok tematikken helt fjern. Ei gammel rampe som står helt alene på et torg.
Men den blir brukt på veldig mange måter: For å skli, løpe, leke sammen, hoppe, herje, gjemme seg litt, spise is på en «egen plass», se på de større, være høyere enn foreldrene, endelig være så «store» at de kommer seg opp, få «være med».
Takket være rampa kan vi voksne også få en liten pause; prate litt, ta en kaffe eller (om man har store nok barn) gå å handle. Tenk at ei rampe kan favne så mye. En lekeplass hvor alle aldre kan bli med. Det er alltid plass til en til. Her er det sjelden parallell-lek, men felles-lek. Her er alle likestilte, store som små, nyinnflyttede og veteraner. Her møtes vi og deler interesser. Uansett alder, nasjonalitet, språk, kjønn og bakgrunn.
Så er det da kanskje ikke rampa, men det rampa har blitt til; det Longyearbyen-barna (og ungdommene) har skapt rampa om til å bli. Et møtested, en felles lekeplattform, en plass hvor mindre barn kan beundre større barn og ungdommer, hvor barna blir invitert inn i leken og hvor de lærer å inkludere. Det er denne arenaen vi mammaer er redde for skal forsvinne. Hvordan erstatter man dette, hvordan lager man et rom som kan favne dette?
Vi ser vel alle at torget gjerne kan «oppgraderes». Men det koster penger – mye penger. Og vi er redde. Redde for at kostnaden blir for stor i ei tid med stor usikkerhet, redde for at det blir «halvveis-løsninger», og redde for at vi mister denne herlige arenaen – selv om den kanskje er stygg, ødelegger klær, gjør barna ekstremt skitne og til tider våte.
Longyearbyen lokalstyre (LL) har helt klart tenkt på funksjonen rampa har hatt, og laget en plan med mange positive sider; friarealet i planen er større fordi parkeringen er borte, øglene innbyr til lek og opphold, trekonstruksjonen ser ut til å kunne skape en barriere mot veien og gi gode muligheter til å erstatte rampa som klatre- og sklielement.
Vi stusser noe over snittbildene, og spør oss rett og slett hvor ble det av den flotte trekonstruksjonen? For dere som ikke har sett tegningene, viser snitt-bildet trekonstruksjonen bare som nok en platting. Vanlige sittekonstruksjoner alene skaper ikke aktivitet. Det er aktivitet som inviterer til samhold og integrering. Og det er nettopp de elementene, som kombinerer og binder sammen lek og kos, barn og ungdom, som vi mener LL bør ha fokus på når de nå skal gjennomføre denne planen.
Sammen med uklarhetene rundt finansiering, må vi spørre: Er det nok penger til å skape denne helhetlige planen? Eller vil trelandskapet forsvinne i mangel på penger, og reduseres til «bare» en platting? Da mister man vel litt av den funksjonen som nettopp skulle erstatte noe av den funksjonen rampa har hatt? Er det ikke penger til en gjennomtenkt plan, hvor alle disse elementene kan bevares, ikke gjør det. Flytt den om dere må, men fjern den ikke uten å erstatte den med noe bedre.
Kjære rampa – vi elsker deg! Du har gitt Longyearbyen-barna mulighet til å få ei flis eller to, ødelagt noen dress og et par hansker. Men du er alltid åpen, og har i tillegg lært barna våre å være nettopp det. Dersom du forsvinner håper og tror vi at LL vet hvor viktig du har vært for oss og at denne endringen gjøres med hjerte for byen og oss som bor her.
Om ikke annet; vi har mange flinke folk i byen som kanskje har lyst til å hjelpe til. Kunne en ny rampe eller konstruksjon vært laget som et ungdoms-kulturprosjekt med støtte fra LL, bygningsaktører i byen, treverksted eller byggfag på videregående avdeling ved skolen? Bruk helst lokale ressurser, vi har mange!
Og enn så lenge, vi sees på rampa!
Karianne Kvalheim, Malin Persson, Eli Marie Angen, Zdenka Sokolickova,
Longyearbyenmødre