Veier til besvær

Svalbardposten skrev i forrige nummer om veien innover til Gruve 7. Det var trasig lesning. Og da er det relevant med en oppfølger om forholdene på andre siden av byen, nemlig Bjørndalsveien. Også en vei som «brukes av vitenskapelige institusjoner ... samt folk flest i Longyearbyen». Og hva angår «krav om at den skal holdes åpen for fri ferdsel», stiller Bjørndalsveien minst like sterkt som veien til Gruve 7. Men det finnes selvsagt også åpenbare forskjeller på disse veistrekningene, både hva ansvar, bruk, tilstand og de fleste andre forhold angår.

Det følgende er stilet til alle som vet å benytte seg av Longyearbyens nærmeste, flotteste, mest brukte, lettest tilgjengelige og uten tvil mest attraktive utfartsområde: Bjørndalsveien – fra avkjøringa ved Hotellneset, videre forbi Adventpynten, Vestpynten og innover til selve Bjørndalen. Etter flerfoldige millimeter regn i sommer (kanskje vi burde endre måleverdien til centimeter?) hadde vi nylig sommerens flotteste weekend, rent værmessig! Litt kjølig, javel – men vi har jo klær. Hundrevis av byens innbyggere og besøkende benyttet anledningen til å kjøre både bil og hundespann, gå, jogge og sykle, i dette fantastisk flotte utfartsområdet langs bredden av Isfjorden. Og siden jeg er (en av en håndfull) fastboende her ute, synes jeg slett ikke at det er merkelig; det er helt flott. Det er koselig å se at så mange setter pris på denne perlen av en kyststripe.

Vår lille by er utrolig privilegert som har et sånt flott rekreasjonsområde, med grillplasser omgitt av reinsdyr og gjess, rev, hval og hvalross (joda, også den har vært innom her ute i sommer) – og så alle fuglene, da, og blomstene ... et paradis rett utenfor Longyearbyen, høyt skattet og høyt trafikkert. Enn så lenge. Veien til Gruve 7 ligger nemlig rimelig trygt innover tundraen, det er ikke tilfellet for Bjørndalsveien.

La meg si det sånn: Om vi (og da mener jeg også våre lokale myndigheter, både i Næringsbygget og på Skjæringa) ikke umiddelbart kommer oss opp av godstolene og gjør noe, så er Bjørndalsveien plutselig vekk. Og siden ingen har ansvar for veien (ansvaret/behovet forsvant da Gruve 3 ble nedlagt), så ser den ut som den gjør i dag. Den er slett ingen fornøyelse å kjøre, gå eller sykle på. La meg vise dere et bilde jeg tok fra «Alzheim» (boligen min på Vestpynten) for knappe to år siden: Stormflo, vestavind og voldsomme havdønninger. Vårherre brukte ikke «fint grid» på sandpapiret den dagen. I løpet av noen få timer spiste havet seg opp til tre meter innover i store områder utover bjørndalskysten. Noen på Facebook beskyldte meg for å ha bygget farlig nær strandsonen – jeg parerte med å fortelle at det er strandsonen som egler seg innpå meg. Bildet viser at dette var et utrolig skue med fantastiske naturkrefter – typisk Svalbard-høst.

Å flytte strandlinjen/brinken tre meter innover har konsekvenser. I løpet av denne regnfylte sommeren 2013, har brinken mellom Påls og Jan Olavs hytter krøpet enda omtrent meteren innover mot veien; det raser ut litt hver eneste dag (sjekk fargene på bildet), helt uten hjelp av stormflo og bølger. Regnet gjør sitt, og til våren vil igjen frost og snøsmelting ta sin store bit. Om det ikke blir landkall her kommende vinter kan veien godt forsvinne i løpet av vårløsningen – se på bildet som viser avstanden fra veikanten til raskanten.

Og dere som har noen tiårs fartstid her oppe: Tenk selv. Dere som ikke har vært her så lenge (og mange av dere som sitter i «styrende posisjoner» tilhører den siste gruppen) mangler kanskje den nødvendige historiske ballast til å forstå hva som er i ferd med å skje. Paradokset i denne sammenhengen er at det nok er dere som sitter med nøklene til å gjøre noe med Bjørndalsveien og adgangen til dette miljøberikende rekreasjonsområdet, før det er for sent.

Ha en riktig god utfartshelg, alle sammen.

Svein Nordahl
Vestpynten, Longyearbyen