Et liv etter kullet?

En dag er det slutt på kulldriften. La oss forberede oss på denne dagen heller enn å fornekte den.
«Hadde det ikke vært for Store Norske, ville vi ikke vært her», får vi høre med det samme vi flytter til Svalbard. Det er vel derfor mange av oss noenlunde klimabevisste svalbardianere lar lyden av Svalbards spektakulære vinterstormer overdøve det absurde paradoks at vi driver utvinning av fossilt brensel i et av verdens mest sårbare områder. Visst er kulldriften viktig for Svalbard. Men avgjørende? Neppe. Nedlegging av Store Norske har vært like hyppig diskutert som småskolene i bygde-Norge, og selskapet har vist seg akkurat like seiglivet som slike skoler. Nå er det imidlertid to momenter som truer Store Norske mer enn noensinne:

1. Økonomi. Sviktende kullpris gjør lønnsomheten dårlig, og resultatet er oppsigelser, enorme underskudd og rykter om å la Lunckefjell-kullet ligge pent i ro til prisene stiger igjen. (Kullprisen er egentlig ikke lav, det er snarere budsjetteringen som har antatt drømmeproporsjoner). Produksjonen av kull målt i antall tonn per ansatt har falt dramatisk siden glansdagene på 2000-tallet. Kritikken av disse effektive og lønnsomme årene sier sitt om den særegne økonomiske logikken Store Norske skal drives etter. Økonomiske argumenter for å opprettholde kulldriften trengs uansett ikke. «Myndighetene har alltid vurdert Store Norskes virksomhet i et videre perspektiv enn det rent bedriftsøkonomiske», som selskapet så fint sier det på sine egne nettsider. Nå må kanskje friske penger fra staten til for å forhindre (eller utsette) nedleggelse, akkurat som i gamle dager. Vil de komme denne gangen også?

2. Miljø. Klimabevisstheten øker i det norske folk, og etter SVs fallitt i regjering, stiger Miljøpartiet De Grønne fram og kan skape de største endringene på Stortinget siden Bondepartiet entret banen i 1921. Med disse på vippen kan man skyte en hvit pil etter videre kulldrift på Svalbard etter at Lunckefjell er drevet ut. Miljøargumenter for nedleggelse er det nok av, men innvendingene er mange:
- Kull er lett tilgjengelig. Det er det fossile brenselet vi har mest av på jorden og på Svalbard.
- Det er billig, enkelt og lite teknologikrevende å lage kraft av kull.
- Kullkraft er en god løsning for et lite samfunn der kull er tilgjengelig, men kraftmarkedene er langt unna.
- Driften her oppe er marginal, og både nedstenging, rensing og lagring blir symbolpolitikk.
Felles for disse argumentene er at de til en viss grad forsvarer vår lokale kraftproduksjon, men ikke å skipe millioner av tonn med kull ut fra Svea hvert år.

Hva skjer om kulldriften virkelig legges ned? Scenariene strekker seg fra konspirasjonsteorier om at «russerne kommer» via dystre spådommer om Longyearbyen som spøkelsesby, til det mest realistiske bildet: Et merkbart fall i befolkningen, mens vi områr oss og lar forskning, reiseliv, arktisk logistikk og utbygging av nye, grønne kraftkilder overta.

Om de verste kalkylene for befolkningsnedgang skulle slå til – at halvparten av Longyearbyens befolkning skulle forsvinne – er det likevel ikke verre enn at befolkningen er tilbake på 1990-nivå. Men er et så dramatisk fall realistisk? Store Norske skal kutte ned til cirka tre hundre ansatte, det vil si rundt 15 prosent av befolkningen i Longyearbyen. Jeg har vanskelig for å tro at Store Norske indirekte sysselsetter ytterligere 35 prosent av oss. Riktignok har selskapet underleverandører, og en del ansatte har med seg ektefelle og barn, som skaper grobunn for stillinger i barnehage, skole, butikker osv. Men mange arbeidere i Sveagruva pendler til fastlandet i sine friperioder, og utenom reisedagene innvilger de Longyearbyen sitt nærvær bare om de har noen dagers «underskudd» for å få svalbardskatten sin. Hvor mange dette dreier seg om vites ikke (mange av dem bor på papiret i Longyearbyen), men deres bidrag til verdiskapningen her på isflaket er så å si lik null. Hvis noe av Store Norskes mandat er å opprettholde arbeidsplasser i vårt «robuste familiesamfunn», er det merkelig å tillate dette. Å slutte med 14/14-turnus ville sannsynligvis eliminert problemet.

En utfasing av kulldriften vil ikke skje over natten. Rike Norge har råd til symbolpolitikken noen mener det er å lage grønn kraft på Svalbard, og både utbyggingsfasen og driften vil skape nye arbeidsplasser. Hvorfor ikke bruke pengene som likevel spys inn i samfunnet vårt til noe innovativt og miljøvennlig? Om det er CO2-rensing, solkraft eller vindmøller på Platåfjellet får være opp til ingeniører og politikere å avgjøre.

Slutten på kulldriften betyr slett ikke slutten på Store Norske. Med oppkjøpet av Pole Position viste de at de ønsker seg flere bein å stå på. Kanskje de også kan bygge vindmøller?

Espen Rotevatn
Longyearbyen