Ukens leder:
– Vi får håpe iveren etter å åpne opp ikke gir oss en baksmell
Krisen svalbardsamfunnet står i er svært alvorlig. Vi vet ikke hvor hardt den slår før vi kommer over årsskiftet og inn i et nytt år.
Kanskje kan vi da dra et lettelsens sukk eller så er vi fremdeles i en krevende og uoversiktlig situasjon, både økonomisk og når det gjelder smittesituasjon. Ingen vet, ingen har svar og vi må bare vente og se.
Fra 15. juli åpner Norge og også Svalbard opp for internasjonale turister fra godkjente land med lav nok smitte. Riktignok med noen få begrensninger som gjelder for Svalbard, som direkte charter fra utlandet. Fredag får vi vite hvilke land dette gjelder. Sakte, men sikkert stiger også antall norske turister i byen, men vi er langt langt fra en normalsituasjon. Bare en brøkdel av byens hotellsenger er booket og bedriftene taper store penger på lav omsetning og høye driftskostnader (Se intervju med reiselivssjefen i dagens avis side 4 og 5).
Men vi ser noen små striper av lys i en ellers mørk situasjon. Hurtigruten åpnet sitt andre hotell denne uken. Det tyder på at det er litt flere bestillinger framover. Men med mulighet for maks 60 prosent belegg så er det vanskelig å drive med overskudd når faste kostnader løper. Selskapene må lene seg på statlige økonomiske støtteordninger og oppsparte midler.
Litt flere permitterte får komme tilbake på jobb, men langt fra alle. Når kompensasjonsordningene tar slutt i august forverrer situasjonen seg igjen og vi er på full fart inn i lavsesong uten noe å tære på.
Svalbard og Longyearbyen er sårbar når det gjelder beredskap. En smittesituasjon her vil bli veldig utfordrende. Det er forståelig at det er satt et stort press på myndighetene for å åpne mer opp for innreise av åpenbare økonomiske grunner, men dette er en hårfin balanse. Å håndtere flere smittetilfeller, isolering, testing, smittesporing og evakuering av de som blir alvorlig syke kan fort bli en uhåndterbar situasjon.
Vi har en matbutikk der alle er innom og vi lever tett på godt og vondt. Vi får endelig håpe at iveren etter å åpne opp ikke gir oss en baksmell som gjør at vi må stenge ned samfunnet igjen. Det er ingen tjent med. Vi ser en ny smittebølge som sprer seg i Spania der de har stengt ned flere regioner, det samme skjer i Australia, USA og mange andre steder.
Når mange kommer tilbake fra ferie i august øker risikoen ytterligere for at vi får smitte til øya. Vi kan selvfølgelig håpe på at det ikke kommer til å skje, men det er ikke så sannsynlig.
Samfunnet er basert på mange små og sårbare bedrifter med betydelige nøkkelroller for å holde hjulene i gang. Longyearbysamfunnet har vært vant til å takle store ulykker og svært ekstreme situasjoner, men denne gangen er det likevel annerledes. Vi har ikke en akuttfase og en beredskapssituasjon som skal takles med lokal kompetanse og hjelp utenfra når det er behov for det. Denne gangen er det den store usikkerheten som sitter i oss, fordi vi ikke vet hva som kommer ut av situasjonen og hvordan vi lander. Frykten for det ukjente og den enormt tunge økonomiske situasjonen vil prege oss lenge, dessverre.