Under grensa
Det gir noe å tenke over for medlemmene i Stortinget, som allerede mener at dagens innbyggertall er nedre grense for å sikre et robust samfunn og en tydelig norsk tilstedeværelse.
Tilgangen på arbeid og sikker inntekt er den viktigste forutsetningen for utviklingen i folketallet. Går sysselsettingen ned, sees det i statistikken til Statistisk sentralbyrå. Mange mindre samfunn har måttet jobbe hardt for å få innbyggerne tilbake, også etter omstilling og snuoperasjoner. Longyearbyen står foran en slik stor snuoperasjon, og i forrige uke ble den siste rapporten fra NIBR om lokalsamfunnet offentliggjort. Det er ingen overraskelse at nedbemanningen og halveringen i Store Norske får negative konsekvenser og ringvirkninger. Men ut fra tallene vil Longyearbyen allerede neste år ha færre enn 2.000 innbyggere. Det gir noe å tenke over for medlemmene i Stortinget, som allerede mener at dagens innbyggertall på 2.160 er nedre grense for å sikre et robust samfunn og en tydelig norsk tilstedeværelse.
En annen tankevekker er den faktiske effekten av den andre pilaren samfunnet er tuftet på, reiselivet. Til tross for en kraftig økning og en gradvis utvidelse av sesongen mot helårsturisme er antallet sysselsatte de facto de samme som for fem år siden. Sysselsettingen i den neste av grunnpilarene står med andre ord på stedet hvil, og forskerne tør heller ikke spå noen vekst i denne sektoren de kommende årene. Dette skjer til tross for flere planer om konkrete byggeprosjekter. Årsaken til at NIBR ikke tror på annet enn status quo, er Store Norskes rolle som drivkraft og garantist for stabilitet og god logistikk på Svalbard. Også reiselivsnæringen er avhengig av dette. I tillegg forventes det at mer enn hvert tiende årsverk i Longyearbyen lokalstyre forsvinner. Da gjenstår den tredje pilaren, forskning og utdanning. Prognosen her er en økning på rundt 15 prosent de kommende årene.
Det er med andre ord et godt stykke tilbake til et innbyggertall som tilfredsstiller Norges politiske målsetning på 78 grader nord. Tiden er i høyeste grad inne for en stortingsmelding om Svalbard, men tiden er også knapp, og tidsvinduet begrenset dersom målet om et stabilt familiesamfunn står ved lag også i framtida. Et annet ubesvart spørsmål er den framtidige fordelingen mellom norske- og utenlandske fastboende i Longyearbyen. Sistnevnte økte fra 2006 til 2013 fra 14 til 23 prosent. I Longyearbyen går det helt fint. Spørsmålet er hvordan regjeringen vurderer fordelingen i konteksten «stabilt og robust norsk familiesamfunn».
Uansett bør svalbardmeldingen komme raskt.
