Ubehag

Øst-Svalbard-saken er en utrolig seig materie. Arbeidet med å innføre nye begrensninger på ferdselen på Nordaustlandet, Barentsøya og Edgeøya, i tillegg til en mengde mindre øyer, har pågått i årevis. Slik det ser ut nå vil vi merke effekten av forvaltningsplanen for Øst-Svalbard neste år. Alt blir strengere, hvor mye Sysselmannen og andre statlige byråkrater enn forsikrer om at konsekvensen blir minimal. For de av oss som har tilbrakt tid rundt om på Svalbard, glemmer ikke tidligere forsikringer. Saken er den at Sysselmannen har mistet en god del makt over eget omland. Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning (DN) overtar stadig mer av myndigheten over Svalbard. Blant de mange byråkratene i DN hersker det en oppfatning om at lokale forvaltere er for tett på folket, og at de dermed er for snille. I saken om Øst-Svalbard har DN allerede varslet om at de kan komme til å overstyre Sysselmannens forslag, om de finner det for godt.

Et av de vanskelige temaene i øst handler om de såkalte, og langt på vei utskjelte, referanseområdene for forskning. Miljøverndepartementet har siden starten på prosessen krevd at store områder skal reserveres som boltreplass for eksklusive forskere. Uten at departementet har vært i stand til å fortelle omverdenen hva et referanseområde er. I planen som nå ligger ute på høring er halve Nordaustlandet og to tredjedeler av Edgeøya valgt som referanseområder. Sysselmannen stryker oss med hårene og forteller at dette ikke vil få konsekvenser for bosatte på Svalbard, ja, at dette knapt får konsekvenser for noen. Det holder at vi melder fra at vi har tenkt oss hit og dit, så går det greit. DN på sin side, som sitter på god avstand i Trondheim, vil ha det strengere og har foreslått søknadsplikt. Og må du først søke, er ingenting lettere enn å gi avslag.

Forvaltningen er full av løgn og bedrag. På den ene siden bedyres det at all forvaltning, og særlig i øst, skal være kunnskapsbasert. Altså at vern skal begrunnes faglig. Bedraget slår tydeligst gjennom når det gjelder Tusenøyane, sør for Edgeøya. Her har de samme byråkratene i alle sin godhet valgt å stenge oss fullstendig ute, ikke bare fra de mange øyene men også fra havområdene mellom øyene. De kaller det ferdselsforbud, og at det gjelder fra 15. mai til 15. august. Ingen kommer seg inn i området før 15. mai, og svært få etter 15. august. I realiteten blir området derfor stengt. Hva begrunnes det med? Jo, at sårbare fuglearter ført opp på den såkalte rødlisten hekker på øyene. Blant annet ringgås, hevdes det. Noe som ikke er riktig. Det finnes knapt ringgås der. Under en telling utført av forskere fra Norsk Polarinstitutt for noen år siden ble det funnet ei eneste gås. Muligheten er stor for at synderne er de mange bamsene som trakker rundt på øyene sommerstid. Bamsene brukes også som argument for å stenge oss ute fra øyene, samt hvalrossene som holder til i området.

Norsk Polarinstitutt framstår ofte som en av skurkene i arbeidet med forvaltningsplanen. Fordi instituttet gir faglig ammunisjon både til Sysselmannen og Miljøverndepartementet. Rett skal være rett. Problemet er ikke instituttes forskere, men dets forvaltere og hvordan de bruker materialet forskerne framskaffer.

Birger Amundsen