Synd for byens to- og firbente

I august 2019 skrev Svalbardposten at veterinær Astrid Vikaune endelig kunne opprette en vaktordning etter at hun hadde fått tildelt 750.000 kroner i stimuleringstilskudd, 500.000 kroner mer enn tidligere. På det tidspunktet hadde hun drevet klinikken uten en betalt veterinærvakt i seks år, og etterhvert ble belastningen alt for krevende.

Gleden var derfor stor da det ekstra tilskuddet fra Fylkesmannen var et faktum. Hun kunne dermed opprette en ny stilling og organisere en vaktturnus. Vikaune flyttet til fastlandet i vår og har fått andre til å drive klinikken videre. Nå ser det meste ut til å rakne etter at stimuleringstilskuddet ble delt i to, og tildelt to ulike veterinærer med hvert sitt tilbud. De har så langt ikke klart å komme fram til et samarbeid eller en fordeling av vaktbelastningen som de begge mener det er behov for.

Det er trist å se at det som var under oppbygging og som kunne ha sikret en stabil og god veterinærdekning i byen står i fare, og kanskje ikke blir noe av i det hele tatt.

Aller verst er det selvfølgelig for byens hundeeiere som frykter at hundene deres blir syke på ugunstige tider og kan komme til å trenge akutt hjelp ved sykdom. Med rundt 1.200 hunder på Svalbard så er det åpenbart behov for fast veterinær og en vaktordning. Alt lå til rette for at det nå skulle være mulig å få til en stabil og forutsigbar vaktordning for veterinærene.

Det er uansett ingen som forventer at noen skal ha en 24-timers vaktordning uten å få betalt for det. Det er ingen bærekraftig løsning på lenger sikt. Konflikten og samarbeidsproblemene som har oppstått er det bare de to involverte partene som kan løse opp i. Lokale politikere har jobbet i mange år for å få til en slik støtte. Det er synd hvis dette nå strander og byen blir stående uten en vaktordning.

Det virker brutalt at avliving blir det eneste alternativet for hundeeiere hvis det ikke er veterinær tilgjengelig. Det er ikke forventet at veterinærene aldri kan dra på hyttetur eller være utenfor dekning, men uten en regulert vaktordning der man kan dele på belastningen blir det heller ingen fornuftig løsning på problemet.

Det er veldig synd hvis det igjen fører til at hundeeiere flytter til fastlandet for å sikre seg tilgang på en slik tjeneste. Veterinærtjenesten i byen er på kort tid redusert fra fire til tre veterinærer, og kanskje står vi også i fare for at to av dem flytter og finner en annen jobb på fastlandet.

Å basere hele veterinærtjenesten på privat praksis innebærer en risiko for at man kan bli stående uten. Selv om dette ikke er en lovpålagt tjeneste er det fornuftig å vurdere en offentlig modell som sikrer videre drift og stabil arbeidskraft. Det vil være det beste for alle parter.