Svarthvitt

Leder – 21. september 2012

Publisert

Mange flere finner veien til øya. Til Spitsbergen. Det har sin pris. Noe alle andre enn vi såkalte fastboende får svi for. Den som tidligere, i de kullsvarte dagene, bodde på øya, jobbet her. Alle andre var turister og forskere, og ikke noe å bry seg med. Verden var selvsagt langt enklere også i sør, den gang folk måtte forflytte seg langs jordoverflata for å komme noen vei. Nå fyker folk av gårde i hytt og pine, og noen av dem ramler altså ned også her på øya. Uten at myndighetene later til å bry seg. Å klage på at myndighetene ikke bryr seg, er langt verre enn å banne i kjerka. I det minste her på Svalbard. Vi vil jo aller helst styre oss selv.

Longyearbyen ligger åpent for alle som én. Så lenge folk kan brødfø seg på en eller annen måte. Mange har kommet, og mange har også etter en tid hutret seg sørover igjen. Det ble for kaldt, og for stusselig. Kontrollen med hvem som kommer og hvem som drar, er ytterst minimal. Det gir spillerom. Og muligheter for de som klarer å bite seg fast. I årenes løp har Longyearbyen utviklet seg til et klassesamfunn. Sant nok har den gamle gruvebyen alltid vært det, og ivaretar på den måten en gammel tradisjon. Forskjellen er at dagens underklasse er usynlig, og heller ikke gir lyd fra seg. De bare er her, finner seg et innsmett og blir satt i arbeid. Alt arbeid som ingen andre vil klype i blir nå utført av utenlandsk arbeidskraft – og da særlig thailendere.

Per i dag bor det like over 2.000 mennesker i Longyearbyen. Noe særlig til by er det ikke, og antallet arbeidsplasser er begrenset. Selv om det til tider kan virke som det ikke er det. Manglende kontroll, manglende lovverk og manglende engasjement, gjør det enkelt å utnytte folk som kommer dalende. For hva gjør den enkelte den dagen vedkommende står der uten et eneste myntstykke i lommen. Hun tar hva hun får, hvor lav lønna enn måtte være. Å foreslå overfor disse at de må organisere seg, er dødfødt. De vet at gjør de det, er muligheten for jobb lik null. Ikke blant seriøse aktører, selvsagt, men blant de som betaler godt under hundrelappen timen.

Skattekontoret kjenner bare til de som selv tar kontakt. Sysselmannen likeså. Om en person ønsker å leve inkognito i Longyearbyen, er det bare å holde seg unna myndighetene. Det hele er svært besynderlig. Ikke minst fordi Longyearbyen med sine enkle gater og lave bygninger, virker både oversiktlig og gjennomsiktig.

Svalbardposten kjenner til langveisfarende som har holdt ut i opptil flere måneder under elendige lønnsforhold. Problemet er at slike ofte velger å pakke og dra, uten å ta opp kampen for bedre forhold. Og så lenge Svalbard er attraktivt nok, står andre klare til å fylle hver eneste lille glippe som oppstår.

Birger Amundsen

Powered by Labrador CMS