Stor, større, større

Vi har lagt oss til vanen her på øya at alt og alle skal byttes ut med jevne mellomrom. Ikke før har man vent seg til at slik er det, så er det tid for noe nytt. Noe som alltid er større, kraftigere og raskere. Alt vokser. Det er et av livets store mysterier. Søndag er dagen kommet for illrøde «Nordsyssel». Vi trenger ikke skuta lenger. Nå kan den seile så langt sør som den vil for oss, for neste år får vi en ny. Den er fortsatt navnløs, men blir sikkert hetende noe sånt som «Syssel-1», «Storesyssel», eller ganske enkelt «Sysselbåten». Den er ikke fager som vår røde dame, ei heller så smekker. Og slett ikke like robust. Det eneste man så langt kan si, er at den er ny, større og raskere. Av form minner den mer om et forvokst strykejern enn et skip, som om konstruktøren ga opp jobben etter at baugen var på plass. Men bevares, det blir nok bra.

Jeg husker gamle, gode «Nordsyssel». Og hvordan skipper Rist ga full peising på treskuta for å banke seg gjennom isen inn Kongsfjorden til Ny-Ålesund. Det var på 1970-tallet, den gang is var is og menn var menn. Nå foretrekker selv sjøfolk å tusle rundt i tøfler, og trekker på geipen hver gang de må stikke nasen ut i blæsten. Den opprinnelige «Nordsyssel» ble levert fra et båtbyggeri i Drammen i 1950, døpt «Sysla». Siden omdøpt til «Nordsyssel» etter kluss med et annet fartøy med samme navn. Den 84 fots lange, svartmalte skuta med hvit skansekledning var tjenestefartøy for Sysselmannen fram til 1978. Skuta ble solgt til Tromsø, omdøpt «Ice Lady» og forliste to år senere.

Etter «Nordsyssel» overtok den ærverdige ishavsskuta «Polarstar» tjenesten for Sysselmannen. Den var dobbelt så lang som forgjengeren, og en gang Norges første selfangstskute i stål. Bygd i 1948. Etter mange år i tjeneste for Norsk Polarinstitutt, gikk den for Sysselmannen fram til «Polarsyssel» overtok i 1988. Den var en god del lengre, raskere og kraftigere. I mai 2003 dukket så det tidligere casinoskipet «Akademik Gamburtsyev» opp i Adventfjorden, stylet og dandert som Sysselmannens nye tjenesteskip «Nordsyssel». (Det burde vel vært «Nordsyssel II»?) Skuta har i alle år fungert særdeles utmerket, og mannskapet ikke minst. At den hadde fortid som forlystelsesfartøy ga skuta et ekstra piff. Det var som om noe av den gamle gleden hang igjen i skottene. Noe enhver ble smittet av som gikk om bord. Enkelte skip er ulykkelige skip, gjerne på grunn av en formummet skipper. Andre er lykkelige, som «Nordsyssel».

Søndag er også den epoken forbi. Og med den forsvinner en durkdreven gjeng sjøfolk, uten tøfler, ut i det uvisse. Flere av dem med flere tiårs erfaring i isete farvann. La gå da at folk trekker på årene. Det fine er at slik mangeårig erfaring kan brukes til noe nyttig. Som å ta et stort og nytt fartøy rundt om på Svalbard uten å skrape opp bunnsmurningen. Også det har sin verdi. Ikke minst i tider hvor alt vokser, mens kunnskapen ofte ikke følger samme kurve.

Supplyskipet som ankommer Longyearbyen neste sommer skal være hjertelig velkommen. Det vil selvsagt hjelpe om skroget er rødt og overbygget hvitt, men det samme blir det uansett ikke. Det har det heller aldri vært her nord i havet. Og en dag er også vår egen dag kommet. Sånn er det bare. Nyt høsten, og god helg.

Birger Amundsen