Sommer

Leder – 14. juni 2013

Publisert

Alt skjer brått. I det ene øyeblikket sitter du der og glaner inn i en vegg av mørke, i det neste skuer du utover de hvite viddene. Den ene dagen grynner du til knærne i snø, den neste tripper du omkring i småsko. En morgen kvitrer snøspurven, den neste kakker ei illsint terne deg i knollen. Cruise­skipene har alt skuflet i land sine første lass med passasjerer, og vil øke takten i ukene som kommer. Folk kommer, og folk drar. Alle er i bevegelse.

I år kom alt så brått at selve landet tok til å røre på seg. Det hele er et stort paradoks når det gjelder naturen. Her går man og anstrenger seg for ikke å sette spor etter seg. Eller som det heter i en mer moderne variant, slik folk i systemet gjerne sier det – men oftest skriver det: «Målet for all ferdsel er at den skal sette minst mulig fotavtrykk og foregå på miljøets premisser. Det er virkningene av ferdsel som er avgjørende, ikke hvem som utfører den.»

Vi gjør alle så godt vi kan, men hva hjelper vel det når naturen selv er så umåtelig rå og brutal? Forrige uke gikk det utover hytta til en kvinne her i byen. Her hadde hun i alle år oppført seg riktig så ydmyk, og tuslet stille og fredelig fra veien opp til hytta oppunder fjellbrinken. Bare for å oppleve at naturen like godt knuste uthuset og garasjen til pinneved og ødela hytta. Naturen har det med å herje med naturen. Hele Svalbard er et eneste stort rot av stein og grus og is. Vi må trå forsiktig, men aller helst ikke i det hele tatt. Å slå opp telt på vegetasjonsdekket mark er forbudt på det aller strengeste. Det er begrunnet med at man ikke skal forringe Svalbards uberørte natur, eller «tilnærmet uberørte miljø», som det så smukt heter i forskriften om leiropphold.

Og hva skjer? Naturen herjer. Og der naturen ikke kommer til, er det andre makter som tar grep. Gjerne med god hjelp av tunge maskiner. Alt er en eneste stor inkonsekvens, kall det gjerne en forvaltningsmessig inkontinens. I Adventdalen, for eksempel, der skjer det mye rart. Har først en maskin kjørt litt rundt, gjerne på vegetasjonsdekket grunn, koster det lite å tilføre noen flere spor. Men nåde din nakke om du, i all beskjedenhet, legger deg flat og gir deg til å plukke blomster. Da vanker smekk. Med mindre du gjør det med en tung nok maskin. Da berger du deg.

Svalbard var en gang fritt land. Nå er det i ferd med å bli regulert ned til land for de organiserte. Er du ikke organisert, i et organisert følge som det heter, er du en trussel. Du er villmann. Du tråkker rundt med svære pailabber, uten å ense hvor du planter dem. Du er en vill mann på ville veier. Du må innordne deg, finne din plass i følget.

Sommeren på Svalbard er vakker. Alltid. Uansett vær. Den er vakker, ofte barsk og gjerne berusende. Ikke nøl. Dra. I sommer er siste muligheten for å gå i land på Tusenøyanene, før Miljøverndepartementet slår ring rundt hele herligheten med adgang forbudt. Reis dit, og tråkk rundt. Og skulle du trø feil, ta smekken med et smil. Det er tross alt sommer.
God tur.

Birger Amundsen

Powered by Labrador CMS