SLutt før start

Denne uken ble Lunckefjell avskiltet. Drømmen om kulldrift i Lunckefjell er definitivt over. Det ble en dyr affære for norske skattepenger. Og midt i avskiltingen av Lunckefjell gir Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) Nussir ASA driftskonsesjon for utvinning av kobber i Kvalsund kommune i Finnmark. Næringsministeren mener det vil styrke næringsgrunnlaget i nord, og at det vil være et positivt bidrag til lokalsamfunnet med nye arbeidsplasser.

Kobbergruvene er omstridt og miljøorganisasjonene lover aksjoner. På Svalbard har gruvesamfunnet stått sterkt i alle år og ingen har noen gang demonstrert mot hverken Lunckefjell eller annen gruvedrift.

At Lunckefjell nå bygges ned uten noen gang å ha vært i bruk er på mange måter uforståelig. Det er brukt 1,2 milliarder statlige kroner i investeringer på å bygge den, og det ligger store kullressurser klare til å hentes ut. Nå er de samme som bygde Lunckefjell i 2012 og 2013 på plass for å lukke den igjen.

De som mente at det ville bli bortimot umulig å starte opp igjen etter flere års driftshvile, fikk dessverre rett. I mellomtiden har diskusjonen og vurderinger om fallende kullpriser og høye driftskostnader, kvalifisert personell og tap av arbeidsplasser fylt spaltene i Svalbardposten. I ettertid kan man si at alt var forgjeves. Det ble ingenting av noen ting.

Den store ryddejobben er definitivt i gang, og vil etter alle solemerker koste mer enn dobbelt så mye som det kostet å bygge opp Svea og Lunckefjell. Vi etterlyser en tydeligere plan for statlig pengebruk og ansvarlig politikk. Mens myndighetene har sløst vekk flere milliarder kroner på prosjektet må Longyearbyen stå med «hua i handa» for å få penger til nødvendig sikring og samfunnsutvikling. 2,5 milliarder kroner kunne vært brukt der det faktisk bor folk til omstilling og tilpassing til et samfunn uten kulldrift.

Penger er brukt på å legge ned, mens de heller skulle vært brukt på å bygge opp.

Mye tyder på at det myndighetene holder på med er gjort for å hindre andre nasjoner i å starte opp igjen en virksomhet. Det er en kjent sak at både Russland og Kina søker tilstedeværelse på øygruppen og har behov for mineraler.

Lunckefjell har vært en gedigen økonomisk blemme uten sidestykke i norsk sammenheng.

Pengebruk og gruvekamp er snart et tilbakelagt kapittel. Longyearbyen-samfunnet må se fremover og finne gode løsninger for hva byen og folket skal leve av, samt gjøre byen trygg og skape bolyst.

Ordet bærekraft går igjen i nesten alle fine taler, enten det gjelder reiseliv, fremtidig energiløsning eller ny industri.

Debatten om hva Longyearbyen skal leve av, og hvordan, er definitivt ikke over.