Pinlig artig

Alt har sin pris. Særlig om du legger deg ut med myndighetene. Oppe på Skjæringa holder en stabukk til. Ikke ham i den kvasse bygninga frampå brinken, men mannen i den rødbrune bygningen noe høyere opp. De to, han der oppe og ham lengere nede, har kivet og kranglet i årevis – uten at det har resultert i annet enn uhorvelig mye papir. Og litt surmuling i krokene. Sta mennesker kan være utrolig irriterende, selvsagt, men også beundringsverdige. Det er noe med dette å gidde å holde på i år ut og år inn, slik mannen øverst på Skjæringa har gjort.

Svalbardposten har hengt på saken siden den dukket fram i all uskyldighet en dag i september 2006. Ja visst, det er sju år siden. «Sysselmannen registerer at det i disse dager bygges et tilbygg på Taubanelageret. Dette er i strid med fredning etter lov av 15. juni 2001 om miljøvern på Svalbard, det foreligger ikke søknad om tillatelse til tiltaket», sto det i brevet. Og med det startet den seigeste og mest kludrete sak jeg har vært borti i min tid som redaktør av Svalbardposten.

Jason Roberts valgte største motstands vei. Den har ført han gjennom to runder i retten – som endte med 21 dager betinget fengsel, 50.000 kroner i bot og 10.000 kroner i saksomkostninger. Bygningsfirmaet Sandmo & Svenkerud, som utførte jobben for Roberts, måtte ut med 50.000 kroner i bot og 30.000 kroner i inndragning. Til tross for pengedrysset var saken på langt nær avsluttet. Den sta australieren, og bygningen hans i særdeleshet, hadde pådratt seg så mye oppmerksomhet i tumultene at det ikke holdt å fjerne det halvferdige tilbygget. Det viste det seg at han hadde gjort store inngrep også i terrenget, samt reist både det ene og det andre rundt om på eiendommen som viste seg å være ulovlig. Ifølge loven.

Saken har spilt forvaltningen ut mot hverandre, og forklarer noe av seigheten. Sysselmannen, som tross alt holder til her i dalen og slett ikke ønsker å ha slikt gnål hengende over seg, hadde gjerne sett saken avsluttet for lang tid siden. Hadde det bare ikke vært for at det finnes større og tyngre institusjoner lengst sør. Miljøverndepartementet var ikke fornøyd da Sysselmannen i 2010 gjorde et forsøk på å sette sluttstrek ved å erklære at Roberts hadde utført det som var nødvendig, at gjenopprettingen var gjennomført. Det førte til at sysselmannen fikk kjeft av departementet.

Etter en serie møter, enda flere brev, og sikkert også en del «tenders gnidsel», dukket selveste riksantikvaren i egen person opp i august i fjor. Nå skulle saken gjøres opp en gang for alle. Nok var nok. Jørn Holme var særdeles tydelig da han med åpent blikk erklærte at innen én måned skulle det foreligge et skriv. Og så gikk tiden, dagene, ukene – og sannelig også månedene. Uten at noe skjedde. Kan hende var strategien å sitte musetille i en krok, og håpe at det hele kokte bort. Det gjorde det ikke, fordi Svalbardpostens nidkjærhet ødela mulighten. Nå vanker en ny runde for mannen øverst på Skjæringa. Han har alt varslet at han ikke vil foreta seg noe som helst. Da ligger ballen hos mannen litt lenger nede. Og snart er det vinter.

Birger Amundsen