Påskefortelling

Leder – 22. mars 2013

Publisert

Årets fortelling svinger seg fra det dypeste mørket til det fagreste lyset. Fra det å plassere seg i en glassboks, og vente på at en isbjørn skal komme forbi, til å dra på isbjørnjakt og komme tilbake med skuterne nedlastet med isbjørnskinn. Fortellingen har både skurker og helter, og det er til tider ikke like enkelt å skille den hvite fra den svarte.

Store Norske og Svea Nord er en gjenganger. Det samme er etter hvert også oppredningsverket i Svea. Dette vidunderlige maskineriet til 90 millioner kroner, som til de grader skulle løse alle problemene for kullselskapet og sørge for at kulla ble blank og fin og kunne selges til selv den mest kresne kunde. Alt så bra ut et par-tre uker, inntil verket tok til å hangle. Siden har det gjentatte ganger blitt stanset – og utbedret for atskillige millioner kroner. To ulykker, hvorav den siste førte til at en mann mistet armen, hører også til den dystre soga. Nå er det støv som plager dem som har sin arbeidsdag innafor veggene til ORV, som det omtales som. Store Norske trenger at alt går på skinner, at kullet strømmer uten friksjon ut i verden – og at pengene glir like lett motsatt vei. Men slik er det ikke, og slik har det knapt noen gang vært for kullselskapet. Kulldrift er en særdeles svingende næring, med dype daler og høye topper. Store Norske befinner seg for tiden i en mørk og støvete dal. Mens sollyset flommer over mange andre. Og da særlig de mange turistene som har funnet veien hit, etter at Norwegian for tre uker siden satt i gang sin tredje forsøksrunde til øya.

Snøskuteren er fellesnevneren for det meste som skjer på denne tida av året. Det gjelder durkdrevne karer, og noen få jenter, på strabasiøse langturer. Og det gjelder til de grader de mange som kommer dalende fra oven, og som aldri før har satt sine bein på tundra. Langt mindre plassert sin omfangsrike bak på et skutersete. Skuterutleierne gnir seg i hendene, mens turistene gnir sine ømme lemmer. Om de da ikke ender på sykehuset. I løpet av de få ukene siden lyset kom tilbake, har Sysselmannen alt hentet inn flere skadde. Og flere skal det bli. Det underlige er at hvem som helst, fra hvor som helst, uten videre kan legge ut på tur. Det må nødvendigvis gå galt, og gjør det også. Hvorfor det ikke stilles et eneste krav til kvalifikasjoner og ferdigheter, vet vel bare vår herre. Og sysselmannen.

Skjønt, dette med mangelfull kunnskap gjelder ikke bare besøkende, men også såkalte fastboende. Tirsdag rykket Sysselmannen ut og hentet fire personer ved Eskerfossen. «Det var fire personer på tre snøskutere, som fikk havari på to av skuterne», fortalte sysselmannsførstebetjenten. To var fastboende, to tilreisende. Uhell kan skje, selvsagt. Men i takt med at folk er utstyrt med satellitt-telefoner og nødpeilesendere, er det som om det har sløvet turbevisstheten. Det er enkelt å be om hjelp, og gjøres langt oftere enn før. Å be om hjelp er selvsagt langt bedre enn å la være, om det er fare på ferde. BBC-programlederen i glassboksen, han med nærkontakten med bamsen, valgt å ikke be om hjelp. Til tross for at han, ifølge mannen selv, befant seg i den ytterste fare. Forskjellen på ham, og andre i fare, var at han ble filmet av opptil flere kameraer, og derfor bare måtte la det stå til og la bamsen herje. Film er dog film, og virkelighet fortsatt virkelig.

God påske, og god tur. Kjør forsiktig – og hils bamsene.

Birger Amundsen

Powered by Labrador CMS